mandag 21. mai 2018

«Går du nå, er du ikke lenger min datter» av Anne Bitsch

Utgitt av Spartacus 2017

Anne forteller i denne biografien om oppveksten i Danmark, med en mor som slet mentalt og forsøkte å drukne problemene i alkohol. Følgelig ble Anne et såkalt løvetannbarn, som passet seg selv, som tok imot mat og omsorg fra naboer der det bød seg en anledning, og passet vel etter hvert på moren sin like mye som moren tok hånd om henne. Anne sørget for at huset var noenlunde ryddig og rent, og gikk stille i dørene når hun visste at det var nødvendig for ikke å starte en krangel.

Anne opplevde overgrep fra faren sin, noe hun omsider opparbeidet mot til å fortelle om til moren. Men hun opplevde dessverre ikke å få den hjelpen hun trengte; i stedet ble alt hysjet ned. Da Anne sa fra på skolen, eller forsøkte å få hjelp fra sosialetaten i kommunen, kom moren med sinte og overbevisende innlegg, som gjorde at saken ikke ble forfulgt.
Anne opplevde at moren endret oppførsel mot henne etter hvert som hun vokste til, og kanskje særlig etter overgrepene skjedde. Det var ikke lenger bare manglende omsorg, det var slag og verbale hogg.

Anne har gjort seg sine refleksjoner om hvorfor ingen grep inn. Det kan ha vært fordi Anne tross alt gjorde det bra på skolen; hun var et oppvakt barn, var sterk, så hun greide seg jo. Og moren klarte å gjemme alkoholismen og de psykiske problemene bak en fasade hun bygget opp om seg selv. Så er det ubehagelig å bryte inn i en familie, og foreldre anses gjerne å ha en slags eiendomsrett over barna sine?

I boka tegner Anne et forståelsesfullt bilde av moren; forholdet til henne er sammensatt og delt. Samtidig som hun er bitter på moren fordi hun ikke hjalp henne eller ga henne omsorgen hun behøvde, har hun også alltid elsket moren og lengtet etter henne og hennes kjærlighet.

Anne ønsker å dele sin historie for å gjøre folk oppmerksomme på hva som skjer av uhyrligheter i enkelte familier. Omsorgssvikt og vold i nære relasjoner skjer, og barn blir skadd for livet. Noen ser det kanskje, noen har mistanker, men lar det forbigå i stillhet.

I siste kapittel, Slik ble boka til, skriver Anne: «Etter mange overveielser er jeg kommet frem til at samfunnsnytten ved en offentlig debatt om alkoholisme, psykisk sykdom og omsorgssvikt i middelklassehjem klart oppveier hensynet til de berørtes eventuelle ubehag. Prosjektet handler om noe større enn meg og oss. Min historie er bare én blant mange, og selv om den ikke nødvendigvis er representativ, har den mange likhetstrekk med skjebnene til andre barn som på ulike måter blir utsatt for omsorgssvikt: Det er en mur av taushet rundt foreldrene som begår dette, og en vollgrav av berøringsangst fra omgivelsene som betrakter det, eller av ulike årsaker ikke ser eller vil se.
Det må det bli slutt på.»

Dette er en viktig bok. Vond å lese, men meget tankevekkende og engasjerende.

søndag 20. mai 2018

«Brevet frå krigen» av Ingunn Røyset i samarbeid med Jorun Emilie Holm Waage

Gjeven ut av Samlaget 2017

I denne fagboka får du vite korleis det var å leve i Noreg under andre verdskrigen. Jorun Holm (seinare gift Waage) vaks opp på Lindøya i Oslofjorden i lag med mor, far, storebror Terje og veslesyster Brita. Då krigen starta var Jorun 12 år, og 17 då krigen slutta. Ho måtte inn til Oslo med båt for å gå på skule. Det siste krigsåret mista ho mykje av undervisninga, då foreldra var redde for å sende henne til skulen - det vart uroleg og mykje hende etter kvart som tyskarane kom på vikande front og heimefronten var aktiv med illegalt arbeid.
Slik Jorun og familien budde til, var det mykje å frykte. Flyalarmen ulte rett som det var; då måtte ein gøyme seg ein stad det var trygt. Dei kunne og sjå og merke krigshandlingar som fann stad inne i Oslo, i form av drønn og ristingar, vindusglas som vart knust, og dei kunne sjå flammer og røyk frå eksplosjonar og brannar.

Jorun - 88 år då boka gjekk i trykken - har fortald til Ingunn Røyse som har skrive boka. Forfattaren har og fått sjå brev og fotografier som Jorun og familien har teke vare på frå krigsåra, og boka er rikt illustrert. I tillegg er det register med ord og omgrep ein kan lure på undervegs i lesinga. Det er og ei kronologisk oversikt over viktige hendingar under krigen, og det er faktabolkar i margen der ein får meir bakgrunnsstoff til ting som blir nemnt i dei ulike kapitla.

Tittelen på boka skriv seg frå eit brev Jorun skreiv til venninna Unni som budde i Oslo, då krigen braut ut. Den tida var det ikkje så enkelt å få gjeve kvarandre beskjedar. Jorun ville nok fortelje Unni at det sto bra til med henne ute på øya, og ynskte å vite om alt var bra med Unni og; då greip ein til blyanten og skreiv brev.
Ho fekk aldri sendt brevet, men har sidan teke vare på det.

Mange har lest og høyrt mykje om krigen, men korleis det eigentleg var i kvardagen til folk, er kanskje ikkje like godt kjent.

Eg tykte dette var ei veldig god bok. Ho er så fin å sjå i, bilete og tekst er sett saman på ein dekorativ måte. Boka er ryddig og enkel i framstillinga, og samstundes nøktern og sakleg: verkeleg ei bok ein kan leve seg inn i.

torsdag 17. mai 2018

«Som svaler kom de» av William Maxwell

Oversatt av Merete Alfsen
Utgitt av Pax forlag 2018

Vi møter en familie bestående av Elizabeth og James, samt sønnene Robert og Bunny (egentlig heter han Peter). De bor i Amerika, i Midtvesten, og året er 1918. En dødbringende influensaepidemi forandrer alt.

Romanen, som første gang ble utgitt i 1937, skifter mellom tre fortellerperspektiv. Først er det yngste sønnen Bunny vi blir kjent med. Han er åtte år og kommer stadig i klammeri med storebror Robert. Faren er en fjern skikkelse, men moren er han sterkt knyttet til.
I neste del følger vi Robert. Han var utsatt for en ulykke som liten, som gjorde at han mangler deler av det ene beinet. Likevel virker han robust og aktiv; spiller fotball og har mange kamerater. Han har et litt tettere forhold til faren enn hva lillebroren har, men også for ham virker det som moren er den viktigste personen i livet.
I siste del av boka følger vi faren James. Her bekreftes det endelig at det moren som har vært navet i familien, som nesten bokstavelig talt har bygget familien og som har holdt den sammen.

Dette er ingen tykk bok, men den er likevel stor. Måten forfatteren har fanget barnesinnet; måten han får fram guttenes opplevelse av verden og menneskene de omgis av, er mesterlig gjort.
Anbefales!

«Macbeth» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2018

Byens korrupte politimester er død. Macbeth og den tidligere bestevennen hans Duff knives om hvem som skal overta som leder av politikorpset. Macbeth trekker det lengste strået, og makten gir ham mersmak; han begynner å hige etter stadig viktigere posisjoner. Og bak ham står hans elskede Lady, som egger ham til strid...

Dette er en spenningsroman bygd på Shakespeares skuespill Macbeth. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente innholdet i dette skuespillet, men jeg syntes ikke det gjorde noe for min leseopplevelse. Jeg leste meg bare litt opp om handlingen i skuespillet, såpass at jeg skjønner at hovedpersonene i Nesbøs bok er gjenbruk av hovedpersonene i Shakespeares skuespill.

Handlingen er lagt til en tid før mobiltelefoner, kanskje 1970-tallet, og stedet er Skottland. Det formelig flyter av narkotika og umoral, så det er litt av hvert og ta fatt i for politiet, og litt av hvert av maktkamp og intriger som en dyktig forfatter kan bygge en spennende historie rundt.

Jeg synes boka er engasjerende, intrigene og maktkampen er interessant beskrevet. Det som er litt uvant, er at hovedpersonen i romanen er skurk. Og skurken er en sammensatt personlighet som vi delvis kan føle sympati med. Men dette gjør lesingen bare mer interessant. Til tider ble jeg veldig oppslukt av boka, og selv om den er tykk (573 s) er den ikke FOR tykk. Persongalleriet er stort, men så lenge man får lest boka i noenlunde ett strekk, er det ikke noe problem å holde styr på alle sammen.

Siste korrekturen har nok gått litt fort; jeg oppdager noen små trykkfeil - som f.eks. s 370 der det står "urettet" i stedet for "utrettet", s 140 står det scenarioer, og s 90: "så korte som mulige."
Så synes jeg ikke det passer å bruke uttrykket "tenkt til" slik det er gjort s 366 og 370. Riktig nok er dette brukt i replikker, men hvis tidsepoken skal forestille 1970-tallet?
For øvrig er det ganske stivt og oppstyltet språk i romanen. Jeg antar det er for å gi et skinn av teaterdrama.

onsdag 2. mai 2018

«Blybryllup» av Sara Paborn

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Gyldendal 2018

Irene er bibliotekar. Biblioteket hun jobber på er stadig i utvikling når det gjelder tjenestetilbudet; noe av det siste er at de skal sette inn i en karaokemaskin i håp om å trekke til seg nye brukere. Irene føler seg ikke tilpass med alle endringene; kundene blir jo også overlatt til å betjene seg selv mest mulig, mesteparten av de virkelig gode bøkene er blitt kassert, for det skal gjøres plass til alle som vil sitte i biblioteket, snart er det bare krim igjen i hyllene, for det er jo det alle helst vil lese.
Hjemme er det heller ikke så mye å rope hurra for. Irene er rett og slett blitt temmelig lei av Horst, ektemannen gjennom 39 år, måten alt skal legges til rette etter hva han synes og mener; hva Irene liker, bryr han seg ikke noe om. Han har tatt det beste rommet i huset til seg og musikkanleggene sine, bøkene som Irene hadde i hyller i det rommet, kaster han ganske enkelt ut, for bøkene ødela romklangen. Det kommer til et punkt hvor Irene tenker at hun har funnet seg i alt for mye, og nå må det være slutt!
Helt tilfeldig finner Irene noen gamle blylodd i en gammel kiste. Loddene er ment brukt til gardiner for å få dem til å henge fint. Hun leser seg opp på kjemi, og finner snart ut hvordan hun kan framskaffe en effektiv gift som det kan være svært vanskelig å spore...

Dette var engasjerende og fornøyelig lesning. Jeg er selv bibliotekar, og siden jeg ikke er ung og lovende lenger, er det nok slik at jeg kan si jeg kjente meg litt igjen i Irenes bibliotekarfrustrasjoner.
Jeg stiller meg litt tvilende til moralen i historien, uten at jeg skal røpe så mye akkurat hva jeg er betenkt over; jeg vil jo ikke røpe for mye av handlingen i fall du har tenkt å lese selv.

Enten du liker krim eller feelgood, kan dette være boka for deg.