fredag 21. april 2017

«Endetid» av Ole Kristian Ellingsen

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Hovedpersonen i boka er prest, gift og far til en datter på snart 19 år. Datteren har i det siste gitt foreldrene noe bekymring, for eksempel overnatter hun en gang hos en gutt/mann de ikke vet hvem er og uten å ha gitt beskjed. Da hun en senere natt også uteblir, er selvfølgelig bekymringen også veldig stor, men de trøster seg med at hun vil nok dukke opp igjen denne gangen også. Men det gjør hun ikke. Til slutt etterlyser de henne hos politiet, som etter noe leting finner henne drept. De er ganske sikre på hvem gjerningsmannen er, men han har reist til hjemlandet sitt, et land Norge ikke har utleveringsavtale med, så det ser ut til at han vil slippe unna helt uten straff.
Sorgen, fortvilelsen og raseriet gjør det vanskelig for jeg-personen fortsatt å ha troen på at Gud finnes, og de ulike måtene han og kona sørger på, gjør at de to også strever med sitt forhold.

Forfatterens etterord gjør rede for at han har lånt fakta og personlige erfaringer fra den såkalte Martine-saken; i 2008 ble den norske studenten Martine Vik Magnussen drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men beskyttes av manglende utleveringsavtale mellom England og Jemen, dit gjerningsmannen flyktet.

Å miste et barn på en slik måte vil uansett være fryktelig. Men man kan forstå at det er ekstra vondt når man vet at gjerningsmannen ikke får straff; det strider mot ens rettferdighetsfølelse og gjør kanskje at man aldri kan forsone seg med skjebnen eller gjenopprette en slags fred og balanse i livet.

Dette er en bok det gjør vondt å lese, men den er i høy grad interessant og tankevekkende.

mandag 17. april 2017

«Charlotte» av David Foenkinos

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Solum/Bokvennen forlag 2017

Dette er en biografisk roman om kunstneren Charlotte Salomon som vokste opp i Berlin i mellomkrigstiden. Hennes spesielle talent ga henne i 1936 innpass på Kunstakademiet, som den eneste jøden som fikk dispensasjon til å gå der. Men livet i Berlin ble stadig mer uutholdelig, og hun flyktet til Frankrike. Der malte hun sin historie i livsverket "Leben? oder Teater? : ein Singspiel".
I oktober 1943, da hun var 26 år gammel, ble hun deportert til Auschwitz. Hun og hennes ufødte barn ble gasset ihjel like etter at hun kom dit.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på denne romanen. Som hun sa har den en sånn type åpning som straks fanger interessen: «Charlotte lærte å lese navnet sitt på en gravstein
Språket er enkelt og direkte, setningene er korte og teksten er satt med mye luft omkring. Man kan si historiens reisverk står der nakent og ribbet. Jeg synes det er veldig virkningsfullt. Historien er så sterk, Charlottes skjebne så vanskelig og vond, det trengs ingen omskrivninger eller fiksfakserier for at du skal bli berørt av den.

Etter at jeg var ferdig med boka tok jeg en titt på bildene hennes - det ligger mange av dem på nettet. For en overraskelse! Boka fylte meg med grå håpløshet, derfor ble jeg så overrasket da jeg fikk jeg se klare, vakre, håpefulle farger på så mange av bildene.
Har du interesse av å studere livsverket hennes nøyere, finnes det utgitt som bok.

lørdag 15. april 2017

«Snille hunder kommer ikke til Sydpolen» av Hans-Olav Thyvold

Utgitt av Aschehoug 2017

Tassen er en snill hund. Han gjør i alle fall så godt han kan for å være snill; det er klart noen ganger glemmer man seg jo, det kan jo av og til hende en halv sko er oppspist før man plutselig kommer på at skospising ikke regnes som snill atferd av ens eier...
Idet romanen starter er Tassens eier, major Thorkildsen i ferd med å takke av. Det er trist å miste sin eier, og det fyller en med usikkerhet - hvordan kommer fru Thorkildsen til å takle rollen som hundepasser, kan dette gå bra? Jo takk, det viser seg å gå helt utmerket, til tross for at fru Thorkildsen i enketilværelsen sturer i den grad at hun utvikler en hang til stadig vekk å handle nye forsyninger av dragevann på Vinmonopolet, og nyter dette i litt for store kvanta. Tassen får uansett det han skal av mat og stell, og det at fru Thorkildsen er pensjonert bibliotekar, viser seg å være et gode. Hun leser om Roald Amundsens sydpolferd for Tassen, og det kommer fram at å være hund på Amundsens ekspedisjon var litt av en skjebne...

En hund som hovedperson i en roman må sies å være nokså uvanlig. Å se menneskene og tilværelsen med hundeøyne synes jeg var interessant, til tider temmelig morsomt, og av og til litt trist.
Jeg valgte boka fordi den omhandler Amundsen og hans sydpolekspedisjon, men boka må også være midt i blinken for hundeeiere og hundeelskere - for hvem vet hva en hund tenker og reflekterer over; det kan jo være litt av hvert?

Velskrevet, forståelsesfullt og originalt - en roman det er lett å anbefale.

«Verden leker gjemsel» av Siri M. Kvamme

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Forfatteren Hanna er samboer med Morten. Han har to døtre fra et tidligere forhold og er ikke interessert i å få flere barn, selv om Hanna er tydelig på at det ønsker hun. Hanna har det godt i forholdet med Morten, men noen skjær i sjøen finnes det. Som at Veronika, Mortens eks er sterkt til stede i livet deres, mye mer til stede enn Hanna er bekvem med. Hanna føler også på en ubalanse i forholdet, siden hun tjener lite og sporadisk og bidrar forholdsvis lite til deres felles økonomi - hennes bidrag er mer det å "holde fortet", slik hun steller og stuller hjemme og følger opp jentene.
Hanna har også en øyesykdom som gjør at hun gradvis mister synet. Dette skaper naturlig nok utrygghet; hun er redd for at Morten kan komme til å forlate henne den dagen hun ikke lenger ser - og hvem vet; så god kontakt han har med Veronika, kanskje de to finner sammen igjen?

Livet inntar en helt annen retning da Hanna drar til Island for å delta i et halvmaraton. Irriterende nok har Veronika klart å snike seg med til og med på denne turen...
Hanna løper seg vill, møter Halgrim som hun umiddelbart får god kontakt med, så der hos ham blir hun. Uten å ha planlagt det står hun med tiden ved et vendepunkt - hun må ta et valg; Halgrim eller Morten?

Dette er en velskrevet og interessant roman - jeg fant den kanskje særlig interessant siden det handler om en forfatter. Det er ikke mye ytre handling i romanen, men det er mye drama her likevel - med den alvorlige øyesykdommen og de store valgene som Hanna må ta.
Det er Hanna selv som forteller, med unntak av noen få sider der perspektivet plutselig er lagt til Morten. Antakelig er dette gjort fordi forfatteren ellers ikke får forklart hvordan Morten oppdager at Hanna har møtt en mann mens hun bor på Island.
Av og til er Hanna litt i overkant selvsentrert, synes jeg, og jeg mister noe av sympatien jeg føler for henne, men det ødelegger ikke for den totale opplevelsen av romanen. Uansett: Hvem ville ikke vært selvopptatt om man holdt på å miste synet?

onsdag 12. april 2017

«Den hjelpsomme okkupanten» av Kjersti Ericsson

Utgitt av Oktober forlag 2017

Tyske major Welser har i 1943 kommet seg ganske bra etter en krigsskade i det ene benet, men helt hundre prosent kurert er han ikke. Litt halt og ustø kan han ikke delta i strid, men heldigvis kan han fortsatt gjøre nytte for seg. Han forlater kone og sønn i Tyskland for å gjøre tjeneste i bygda Kreklingvåg i Nord-Norge. Der skal han lede arbeidet med å bygge en del av forsvarsverket Atlanterhavsvollen.
I Kreklingvåg forsøker han med friskt pågangsmot å gjøre seg til venns med lokalbefolkningen, ved for eksempel å bidra til å høyne kvalitet og utvalg av varer i butikken, eller hjelpe enkeltpersoner med råd og dåd. Han er ikke like heldig med alt han befatter seg med, og vanskelig å bli akseptert og godtatt er det uansett, siden flesteparten av lokalbefolkningen i utgangspunktet er skeptisk til okkupantene, uansett hvor hyggelige og vennlige de måtte være.

Dette er en velskrevet og engasjerende roman, og jeg tenker at det også er en ganske modig roman, siden perspektivet og mye av sympatien er lagt til de tyske okkupantenes side.
Welser framstår som ganske naiv, og kanskje litt hjernevasket; troen på Føreren og at Tyskland kommer til å vinne krigen er hardnakket på plass helt til det siste.
Å se nordmennene med hans øyne er et interessant perspektiv. At han ikke forstår hvorfor lokalbefolkningen møter ham med skepsis, kan være realistisk nok - tyskerne kan ha sett på seg selv om Norges redningsmenn, de ville bare nordmennene godt; hvorfor kunne de ikke bare ta imot hjelpen og være litt takknemlige?!
Enkelte episoder i romanen er lett komiske, men romanen blir summa summarum tragisk, hvis man ser på de enkelte menneskeskjebnene som rulles opp.

Litt pirk: s 15 står det at Welsers mor venter på en utmerkelse av sin avdøde sønn "port mortem". Det riktige skal være "post mortem" (=etter døden). (Post mortem er for øvrig et uttrykk jeg nesten blir litt nervøs av, bare fordi en tidligere kollega av meg fortalte at hun en gang hadde kommet i skade for å bruke uttrykket feil i en tale, noe hun nok aldri glemte siden. Et generelt råd jeg kan gi, er at man forsøker å bruke minst mulig fremmedord, i alle fall ikke bruke fremmedord man ikke kjenner spesielt godt.)

Til opplysning: Kreklingvåg er en oppdiktet plass.