søndag 20. august 2017

«Pust for meg» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2017

Carla skal hjem til bygda hvor hun er oppvokst, for å besøke mora som bor på aldershjem der. Med seg i bilen har hun Synne, ei ung kvinne hun ikke kjenner fra før. Onkelen til Synne jobber sammen med Carla, det er han som har koblet de to sammen, og slik ordnet skyss for Synne. I løpet av kjøreturen merker Carla at hun ikke liker Synne noe særlig. Kanskje er Carla sliten og lett tirrbar, men det er ergerlig at Synne ikke oppfatter signalet fra Carla om at hun helst ikke vil prate så mye mens hun kjører. Hun blir nødt til å delta i en samtale hun ikke er synderlig engasjert i, og Synne har en slags besserwissertone som irriterer. Så skjer det fatale: Carla mister kontroll over bilen på det glatte føret; den seiler ut av veien, utfor en skrent, og Synne blir alvorlig skadet. Strupen blir knust og hun får ikke puste. Carla er lege og vet hvordan hun kan hjelpe ved en slik type skade, men hun er i sjokk og greier ikke gjøre noe som helst, og følgen blir at Synne dør.
I tiden etter ulykken må Carla leve med følelsen av skyld. Skyld fordi hun ikke likte Synne, fordi hun håndterte bilen dårlig på det glatte føret og kunne for ulykken som tok Synnes liv, og skyld fordi hun ikke føler sorg over Synne eller orker å snakke med de etterlatte. Så vet hun også at hun er i ferd med å miste mora, som er gammel og svak. Hodet blir plutselig fullt av tanker og følelser omkring eksistens, hennes egen og andres. Da hun i tillegg merker at hun av og til skjelver på hånda - noe som vanskelig kan tolereres for en operasjonslege, blir det såpass mye å fordøye, at da hun får mulighet til å ta permisjon fra legejobben for å skrive en fagbok om anestesi, reiser hun til hjembygda, bor i huset etter mora mens hun skriver, pusler med vedlikeholdsprosjekt og er i nærheten av mora og kan besøke henne ofte.

En interessant roman om tunge tema. Kanskje synes jeg symbolikken omkring pust, smerte og bedøvelse blir litt vel tydelig, og kanskje synes jeg persongalleriet/tematikken kunne vært strammet inn. Carlas sønn og datter, og spesielt forholdet hennes til datteren trekkes inn, sikkert for å få en tre-generasjoners-kvinner-vinkling. Fagboka Carla holder på å skrive er også tema i romanen; her får vi være med på møte med forlaget og til og med utdrag fra teksten sitert. Noen færre tema og kanskje et mer bevisst valg av hva er viktigst i romanen, kunne gjort den mer spisset og enda mer bevegende og virkningsfull.

Innvendinger til tross: Boka er velskrevet og absolutt interessant og leseverdig.

onsdag 16. august 2017

«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Et arveoppgjør får sinnene i kok hos to av barneflokken på fire. De to yngste skal få hver sin hytte på Hvaler, mens de to eldste skal kjøpes ut til en takst som virker urimelig lav. Gammel dritt kommer til overflaten - hvorfor har de to eldste trukket seg tilbake, mer eller mindre meldt seg ut av familien for mange år siden?
Det viser seg at den eldste datteren - bokas hovedperson Bergljot - har vært utsatt for overgrep av faren. Disse overgrepene har hun i mange år fortrengt, spesielt siden hun - hver gang hun har forsøkt å ta opp tema med foreldrene og søsknene - har blitt hysjet til taushet eller blitt avspist med at nå finner du på, du med den elleville fantasien din! Men nå vil hun ikke tie lenger. Historien skal legges på bordet, koste hva det koste vil.

Denne romanen har fått mye oppmerksomhet i media. Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese den, siden det fort ble kjent at Vigdis Hjorth skriver om seg selv og sin familie. Den såkalte virkelighetslitteraturen har ikke interessert meg nevneverdig, selv om jeg har lest noen romaner av denne typen som jeg har likt. Grunnen til at jeg ikke har villet lese, er fordi jeg har tenkt at jeg er ikke SÅ interessert i privatlivet til forfatter x og y at jeg behøver å lese side opp og side ned om dem. Det er ikke nok at de skriver godt, tema og innhold må interessere, har jeg tenkt.

Forfattere som velger så utpreget selvbiografisk stoff  kan nesten ikke unngå samtidig å utlevere slekt og venner. Et sted finnes en grense for når stoffet bikker over mot pinlig privat og uheldig utleverende.
Jeg har ikke noe imot at man skriver om virkelige hendelser, men jeg liker ikke at man setter klistrelappen roman på "alt mulig", jeg mistenker at det er en metode for å unngå diskusjoner og kritikk. Jeg kan jo lett bare avfeie alle innsigelser med at noe er sant og noe er funnet på, men jeg sier ikke hva som er hva!

Det popper opp mange spørsmål og problemstillinger. På sett og vis kommer de i veien for leseopplevelsen min - jeg klarer ikke bare lese boka, veldig mange forstyrrende elementer blander seg i. Det er spørsmål som: Er en tekst en roman bare fordi forfatteren og/eller forlaget sier det?
Kunne forfatteren og forlaget arbeidet mer for å anonymisere, slik at ikke familien plutselig sitter med skittentøyvasken for åpen scene, enten de vil eller ei?
Kunne forfatteren brukt fantasien til å bearbeide virkeligheten til en "ekte roman"?
Jeg synes selvfølgelig incest er et viktig tema som bør belyses, men kunne man ikke valgt en annen måte å gjøre det på?

Hvorfor valgte jeg å lese "Arv og miljø" likevel? Fordi søsteren - Helga Hjorth - har skrevet en roman - "Fri vilje" - som et motsvar til "Arv og miljø". Den fikk jeg lyst til å ta en nærmere titt på, men da fant jeg ut at jeg nok burde ha lest Vigdis' bok først.

Vil jeg anbefale "Arv og miljø"? Tja. Heller vil jeg nok anbefale andre bøker av Vigdis Hjorth. Som roman betraktet synes jeg ikke dette var spesielt vellykket.

fredag 11. august 2017

«I krig og kjærleik» av Ragnhild Kolden

Gjeven ut av Samlaget 2010

Vi er i Trøndelag frå 1940 og fram til etter krigen. Bjarne og Lillian (eigentleg heiter dei Bjørn og Dagny) møtes fyrste gongen på ein gard der Dagny er tenestejente. Bjarne får med seg at bonden valdtek Dagny, noko som langt i frå er fyrste gongen, men no får Bjarne sett ein stoppar for det. Han tek Dagny med vekk frå garden og køyrer henne heim til foreldra. Med tida kjem ho etter han til Trondheim, og ho vert med han - under dekknavnet Lillian - på det farlege og spanande arbeidet han gjer, som agent for Gestapo.

Denne historiske romanen hoppar ein del fram og tilbake i tid. Alle kapittel er godt merka, så det går greit å vite kvar og når ein er i historia, men eg er ikkje spesielt glad i slik hopping, særskilt ikkje når eg tenkjer historia kunne vore enklare å lese og verka like sterkt, om ho vart fortald kronologisk.
Romanen er forfattaren sin debut, og slik sett eit imponerande arbeid. Men eg ser at boka kunne vore meir bearbeidd både språkleg og innhaldsmessig.

Det er modig av forfattaren å skrive med forståing for «den gale sida» under andre verdskrigen. Men som lesar er det vanskeleg å kjenne sympati med hovudpersonane, eg kjem ikkje under huda på dei, kanskje av di eg ikkje heilt trur på dei. Dei vart rett og slett ikkje levande for meg.

Eg valde denne boka etter å ha lest «Det gode vi ikkje gjer» av Kolden, da vart eg nysgjerrig på kva anna ho har skrive. Men eg vart ikkje så fenga av denne, og trur ikkje eg kjem til å lese dei uavhengige fortsetjingane i «Krigens skugge» (2012) og «Fredens frosne hjarte» (2014)

søndag 6. august 2017

«Everest : drøm og virkelighet» av Jon Gangdal

Forord av Børge Ousland
Utgitt av Aschehoug 2003

Gangdal gjengir historien om erobringen av Mount Everest i egne kapitler, flettet sammen kapitler om det han opplevde på deltakelsen av britiske jubileumsekspedisjonen i 2003 - da var det 50 år siden Edmond Hillary og Tensing Norgay lyktes i å nå toppen av verdens høyeste fjell, etter mange år da flere ekspedisjoner hadde rekognosert, kartlagt, prøvd og feilet.

En fin innføring i fjellets historie, og spennende beretning om Gangdals egen deltakelse i ekspedisjonen 2003.

torsdag 3. august 2017

«Sjefen» av Vi Keeland

Oversatt av Morten Hansen

Utgitt av Kagge forlag 2017

Det originale omslaget,
etter hva jeg finner ut. Litt mer enn
bare hentydninger her, til hva man
har i vente.
Reese er på en håpløs date – fyren som har tatt henne med på restaurant babler bare om moren sin og andre uinteressante ting, hun har for lengst avskrevet ham som mulig kjæreste – så hun stikker fra bordet og ringer venninna Jules for å be henne ringe opp igjen så Reese kan simulere at hun får en uhyre viktig beskjed og bare MÅ gå. Det pinlige er at hun blir overhørt av en vanvittig kjekk fyr, som viser seg å være ganske så frekk også: Han nøler nemlig ikke med å blande seg inn og si henne sin hjertens mening om en slik uoriginal og feig taktikk. Nå ja, den kjedelige daten blir plutselig ikke så verst likevel, fordi den kjekke fyren – Chase – kommer bort sammen med sin dame for kvelden. De fire blir sittende sammen hele kvelden, Chase later som han er en tidligere kjæreste av Reese og lystskrøner om både det ene og det andre. Ganske så underholdende!
Hadde Chase vært helt fri og frank ville Reese muligens vurdert å legge an på ham, men hun gjør det ikke; han er jo tross alt på date med den nydelige dama.
Sjansen for å møtes igjen i storbyen New York er så liten, så selv om Chase gjorde inntrykk, bestemmer hun seg for bare å glemme den fascinerende fyren.
Men så: En tid senere – da Reese har begynt å date en kjekk fyr som så absolutt virker som et lovende kjæresteemne – møtes hun og Chase igjen. Men det er nå enda mer uaktuelt for henne å inngå noe nærmere bekjentskap med ham, siden hun er opptatt og – aller viktigst – Chase er den nye sjefen hennes. Hun har én gang før rotet med sjefen på jobb, det endte med forferdelse, så det skal IKKE skje igjen!
Men er det egentlig mulig å holde en så kjekk, tiltrekkende og flott fyr på armlengdes avstand, selv om det ikke finnes annet enn gode grunner for å gjøre seg uinntakelig?

Forlaget bruker merkelappen «romantikkroman» på omslaget gjennom gjengivelsen av en blurb. Har forlaget simultanoversatt «romantic novel» til «romantikkroman»? Denne sjangerbetegnelsen har jeg aldri hørt før, prøver jeg å google ordet får jeg ingen treff. Merkelappen ble kanskje litt hastig klasket på, men vi får jo en anelse om hva slags roman det er, og enda mer når vi studerer omslagsbildet. Apropos det: Det erotiske er tonet ned i det norske omslaget når jeg sammenlikner med det originale, og det er sikkert fornuftig med tanke på hva det norske markedet vil tolerere innenfor det som regnes som seriøst – altså det som distribueres primært i bokhandler og ikke kiosker. Også med tanke på innholdet synes jeg det norske omslaget passer bedre. Riktignok er det flere sexscener i boka – alle ganske rå, men de dominerer ikke akkurat handlingen, det er heller ikke de delene som fungerer best i romanen.
Jeg likte første halvdel av boka veldig godt, mens Reese og Chase enda er som hund og katt, kjekler og er rappkjefta og respektløse. Når de cirka halvveis i romanen har gitt etter for lystene, er det ikke spesielt spennende lenger, jeg vet hvordan det vil ende og sexscenene er i overkant vulgære etter min smak. For meg handler det om å ha sympati for hovedpersonene hele veien, og her blir hovedpersonenes oppførsel og språkbruk både uromantisk og usympatisk. Og gikk det ikke an å bruke andre ord enn p-ordet og f-ordet hver eneste gang de edlere deler skal nevnes? Det finnes faktisk mange ulike navn på disse attributtene, så det burde ikke vært vanskelig å variere et lite grann.

Men alt i alt var dette god underholdning. Jeg pleier ikke velge å lese erotisk litteratur, men liker feelgood/chick-litt, og boka kan på sett og vis karakteriseres som det.

Oversettelsen fungerer greit. Noen få steder får jeg følelsen av at oversetteren har sittet og tenkt på andre ting, slik at setninger blir uelegante eller til og med ubegripelige. Eksempel s 270: «Chases ansiktsuttrykk gikk fra tomt til såret, og jeg ville plutselig se mer av det i ansiktet hans
Av de neste setningene skjønner jeg at det Reese vil, er å se at Chase lider, fordi han har såret henne først, men uansett kunne dette vært formulert bedre.
Og s 236: «Halve sykehuset har nettopp stått og stirret opp under sykehusskjorta mi. Å få lukke beina føles absolutt som å få være i fred akkurat nå.»
"Lukke beina" - det hun gjør er å slutte å skreve. Kanskje det kunne stått: Å klemme sammen beina, eller samle beina?

Små innvendinger til tross: Jeg kan anbefale boka, for den som tåler klisjeer, griseprat og grovheter.