mandag 20. november 2017

«Velkommen hjem» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi møter igjen Petra Wilander og Christer Berglund, begge politi i den hyggelige småbyen Hagfors, samt journalisten Magdalena Hansson. I denne romanen drar blant andre Magdalena og Tina - Christers søster - på en klassefest, en gjenforening av deres gamle klasse fra ungdomsskolen. Magdalena har i utgangspunktet ikke lyst til å dra, men hun vet at Jack Paulsson skal komme, en fra den gamle klassen som faktisk har blitt rikskjendis! Muligheten for å få et intervju med ham, gjør at hun drar på klassefesten tross de lunkne følelsene. Festen skal vise seg å bli svært så uhyggelig og dramatisk; utpå natten blir Jack funnet drept. Slik blir Magdalena innblandet i nok en kriminalsak som setter Hagfors-politiet på prøve...

Dette er den femte romanen Schulman har skrevet fra samme miljø. Jeg har lest alle de tidligere: Jenta med snø i håret (på norsk i 2012), Gutten som sluttet å gråte (2013), Svar hvis du hører meg (2014) og Vår egen lille hemmelighet (2016). Kvaliteten på dette lesestoffet har vært noe varierende, og for de fleste av Schulmans romaner har jeg hatt innvendinger omkring krim-plottet, at det har vært i tynneste laget og politiets arbeid virker lite profesjonelt, nesten tafatt. Privatlivet til etterforskerne, journalisten og flere av folkene rundt, har etter min mening fått for stor plass. I årets roman mener jeg i tillegg at forfatteren lar morderen komme vel sent inn på scenen.
Jeg tror likevel mange vil finne årets roman interessant, fordi mange har et forhold til gjenforeningsfester, og fordi hevn-motivet vekker engasjement.

Språket trekker ned. Den siste korrekturen har ikke vært nøye nok, det er fortsatt igjen en del småfeil/slurv og dårlig språk som burde vært luket vekk, og kommabruken er usikker og gir dårlig flyt.

Selv om jeg har noen bemerkninger, så er det noe ved Schulmans romaner som gjør at jeg velger å fortsette å lese dem. Og tross et noe svulmende persongalleri, er det hovedpersoner man begynner å føle at man kjenner og "heier på". Så jeg ser ikke bort ifra at jeg også kommer til å lese neste roman fra Schulman, hvis den oversettes til norsk.

lørdag 18. november 2017

«Skada gods»av Tore Renberg

Utgitt av Oktober forlag 2017

Vi møter igjen Hillevågsgjengen fra «Vi ses i morgen» (2013) og «Angrep fra alle kanter» (2014). (Teksas-serien)
Jan Inge har fridd til sin utvalgte Beverly og fått ja. Chessi og Rudi venter tvillinger, og selv om det er mye mulig at en annen enn Rudi er faren til barna, gleder paret seg stort til det forestående. Men blir nå ekteskapet mellom Jani og Beverly så bra for dem selv og de som er rundt? Det viser seg at Beverly har en skjult agenda, og nærmest bokstavelig talt har balletak på Jan Inge. Denne førjulen blir aldeles ikke verken fredelig eller søt for Hillevågsgjengen...

Renberg formidler et formidabelt overskudd av varme og humor i sine Teksas-romaner. Slutten på årets roman er kanskje litt hastig effektuert, og det er brutale voldsscener i boka som kan synes ganske overfladisk behandlet, men dette var engasjerende og underholdende lesning. Jeg håper på en fortsettelse!

søndag 5. november 2017

«Byens spor : Ewald og Maj» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi er i Oslo på slutten av 1940-tallet og følger ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, samt sønnen deres Jesper, noen år av livet. I kretsen om dem finner vi slekt, venner og naboer som også er viet plass i fortellingen.

Dette er en medrivende historisk roman, meget godt og filmatisk fortalt, med mange fiffige sceneskift/veksling mellom synsvinkler. Persongalleriet omfatter mange nok til å framstå som rikt og mangslungent, men ikke FOR mange, slik at vi står i fare for å miste oversikten eller interessen fordi man ikke skjærer dypt nok. Miljøet er også så godt tegnet at jeg med denne romanen vil si jeg fikk være med på en tidsreise til Oslo vest like etter krigen.
Som nostalgisk krydder får vi referert fra diverse møter i Røde Kors, der Maj Kristoffersen er kasserer. I starten tenkte jeg dette slags krydderet var knusktørt og unødvendig, men etter hvert ble det kjærkomne pusterom, som hvile mellom slagene.

Dette er en av de beste leseopplevelsene av året 2017 - anbefales på det varmeste! Christensen har planlagt å gi ut en trilogi, så her er det bare å glede seg til fortsettelsen.

PS: Unnskyld meg for dette, men jeg må fortelle at jeg oppdaget en feil s 184-185; på side 184 får Jesper et par skiver servelat av slaktersønnen Jostein. Disse tar han med hjem og legger på kjøkkenbenken; han liker ikke pølse. Påfølgende side (185) rydder Maj pølseskivene inn i kjøleskapet, men da er pølsa blitt salami. Denne feilen er dessuten en dobbeltfeil, siden Maj og Ewald ikke får kjøleskap før s 357; da har de arvet kjøleskapet til fru Vik som har flyttet; før det har de spiskammer.

mandag 30. oktober 2017

«Keeperen og havet» av Maria Parr

Gjeven ut av Samlaget 2017

Me møter att Trille og Lena frå «Vaffelhjarte» (2005). Boka startar sommaren før dei skal byrje i sjuande klasse. I huset til Oppoverbakke-Jon har det flytt inn ein nederlandsk familie, og jenta der, Birgitte, er like gamal som Lena og Trille. Birgitte er heilt annleis enn Lena; Birgitte er lys, forsiktig og leitar liksom fram det gode i alle, medan Lena er mørk, brå og har ein kritisk tilnærming til det meste.
Kai-Tommy frå klassa ser også ut til å like den nye jenta, så Trille syter for å vera litt frampå. Han brukar mykje tid og krefter på å halde kontakten med Birgitte varm og for å sikre seg at ikkje Kai-Tommy innsmigrar seg for mykje. Diverre ser det ut til å kunne bli vanskeleg å vera besteven med både Birgitte og Lena samstundes...

Eg storkoste meg med denne boka. Her er det variert og godt språk, mykje handling og humor, og eg får møte att alle eg vart kjent med i Vaffelhjarte og er så glad i - ja, bortsett frå tante-farmor, sjølvsagt, som diverre ikkje lever lenger.

Om eg skal vera frykteleg kritisk, så tykkjer eg kan hende at forteljarstemma - sjølv om ho er ordrik og variert som var det ein vaksen som fortalde - er hakket for ung til å tilhøyre Trille, no 12-13 år gammal. Det er vanskeleg å setje fingeren akkurat på kvifor eg får for meg at han ikkje har utvikla seg sidan forrige bok, men på ein måte verkar stemma no for lys til alderen.
Eg får og ei kjensle av at Parr skriv om ei tid som er forbi, medan ho vil me skal tru at handlingen er lagt til notida. Rett nok er det nevnt ein og annan mobiltelen, men dei er ikkje særleg i bruk hjå dei unge. Det kan vera Parr skriv om eigen barndom, og tenkjer ho må spe på med ein mobil eller to for å setja oss på tanken om notid? Spørsmålet er om det held til å gjera miljøet heilt truverdig? Men bra sjølvsagt, at Parr skriv om ungar som er sosiale, treff kvarandre og finn på ting i verkelegheita, ikkje berre sit på sosiale nettstader og deler bilete.
Og sidan eg er i det kritiske hjørnet: Kunne ein ikkje tenkt seg eit omslag og ein tittel som verka litt meir spenstig og pirrande? Inntrykket er noko blasst og gamalmodig, tykkjer eg - spelar ikkje heilt på lag med det fargerike og humoristiske innhaldet.

Men kritiske kommentarar til side: Denne boka ga meg ein skikkeleg god lesestund!

søndag 29. oktober 2017

«Barmhjertighet» av Knut Nærum

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Fredrik, pensjonist i 70-årene, lykkelig gift med Nancy, irritert nabo til Olsson i etasjen over som spiller dundrende musikk til alle døgnets tider, kritisk leser av aviser - han sender e-post til journalistene når han oppdager graverende feil for å be dem skjerpe seg. Men så: Han får stilt diagnosen prostatakreft med spredning. Heretter kommer hverdagens smågnag litt i skyggen. For hvordan skal hans kone klare seg uten ham?! Hun som ikke greier å avvise en skarve telefonselger hvis han ikke passer på. Det synes opplagt at eneste utvei er å ta livet av henne, helst så fort som mulig, så hun ikke oppdager at han er alvorlig syk med den utryggheten det ville tilført livet hennes.

På grunn av plottet blir denne romanen litt krim-aktig. Jeg som leser er spent på hvordan Fredrik har tenkt å gjennomføre mordet på kona, og jeg lurer på om han kanskje kan komme på bedre tanker; det er jo ikke sikkert kona er så hjelpeløs uten ham som han liker å tro.
Humor er også flettet inn, selvfølgelig - det er jo Knut Nærum vi snakker om. Det er mange morsomme scener, komiske dialoger, og tankene til denne eldre fyren legges fram på en uimotståelig tørrvittig måte.

Jeg likte boka godt, men stiller spørsmål ved om kanskje humoren skaper en distanse som gjør at innlevelse hos leseren i forhold til intrigen/konfliktstoffet blir "motarbeidet".