mandag 10. juli 2017

«Høyest av alt» av Tanis Rideout

Oversatt av Kia Halling (pseudonym for Mari Osmundsen)
Utgitt av Pax forlag 2013

1924: George Mallory skal gjøre sitt tredje forsøk på å bli førstemann på toppen av Mount Everest. Imens venter kona Ruth hjemme med de tre barna. Vil han lykkes i å komme på toppen denne gangen? Og vil han da endelig kunne få ro, slik at han kan holde seg hjemme i fortsettelsen, slutte med å reise vekk på de lange ekspedisjonene sine?
Det er vanvittig tøft å klatre i høyder mennesker ikke er skapt for å leve i. Men det er også tøft å være den som venter hjemme, vekslende mellom håp og tvil, og alltid med frykten for at det skal gå galt...

Dette er en historisk-biografisk roman basert på virkelige mennesker og hendelser. Kjenner man historien om erobringen av «den tredje pol» Mount Everest, vet man at George Mallory ikke kom hjem til Ruth denne gangen; han og klatreren som var med på framstøtet - Andrew Irvine - forulykket, sannsynligvis på vei ned etter kanskje å ha nådd toppen. Om de hadde vært på toppen og døde på veien ned, eller om de falt på veien opp, er det ingen som vet.

Jeg fant romanen noe tung å komme gjennom. Fortellerperspektivet skifter mellom Ruth, George og Andrew Irvine (i boka kalt Sandy), det er også mange tilbakeblikk på hva som har skjedd før bokas handling. Dessuten synes jeg oversettelsen kunne vært bearbeidet mer med tanke på å få til godt norsk språk, med bra flyt.
Men en interessant roman er det uansett. Fremdeles er det en gåte for meg hva som driver folk til å utsette seg for slit, pine og livsfare. Ikke bare én gang, men gjentatte ganger.

tirsdag 4. juli 2017

«Lufte gaupene» av Julie T. Stangebye

Utgitt av Gyldendal 2017

Jeg-personen i romanen er ei ung kvinne som i romanens nåtid er kjæreste og samboer med Viktor. Hun sliter litt med å finne seg rette eller slå seg til ro, tenker tilbake på hvordan de møttes og nærmet seg hverandre, og hun tenker også tilbake på tida før de ble sammen, da hun tydeligvis hadde et nært forhold til venninna Pernille. For øvrig synes jeg det er vanskelig å fortelle noe om handlingen i boka.

Jeg likte boka, synes forfatteren skriver originalt og godt, men jeg kunne kanskje ønsket meg en mer tydelig struktur i fortellingen - en retning, et tema, handling eller innhold som fører et sted.
Uansett er dette en fin debut, og jeg kommer til å følge med på hva forfatteren kommer med senere.

Har du lest boka? Hva synes du i så fall?

«Amundsens siste reise» av Monica Kristensen

Utgitt av Press 2017

25. mai 1928 havarerte italieneren Umberto Nobile med luftskipet Italia. Planen var å fly fra Svalbard til Nordpolen, men på returen gikk det galt, luftskipet falt mot isen og ble slått i stykker. Én mann ble drept momentant som følge av krasjlandingen, noen av mannskapet forsvant med ballongen, mens resten med Nobile i spissen, strandet på isen. Flere ble skadd i den ublide landingen, blant annet Nobile selv.
De fant radiosenderen og greide å få den operativ, sendte jevnlige nødsignaler som etter hvert ble fanget opp.
Flere startet nå å igangsette redningsaksjoner, blant dem også den kjente polfarer Roald Amundsen. Han kom ikke med i den offisielle norske redningsaksjonen, men fikk tak i et fransk fly, Latham. Flyveren var også norsk, Leif R. Dietrichson. Til sammen i ekspedisjonen var de seks stykker.
Latham tok av fra Tromsø 18. juni 1928. Tre timer etter at flyet tok av mottok man siste livstegn fra Amundsen, flyet var da underveis mot Bjørnøya. Fly med mannskap forsvant, og man vet ikke hva som hendte. Sannsynligvis har de havarert, men hvor? Funn man har gjort av fly- og vrakdeler kan tyde på at de havarerte, men overlevde og forsøkte å reparere flyet for å komme seg hjem.

Jeg liker polarlitteratur og fant boka interessant, men den er ganske tung å lese som følge av oversikten man må ha over mange navn og fakta. Kanskje kunne en gjennomarbeidelse av språket, med tanke på å gjøre boka mer lettlest og fortellende vært bra, men det har nok også vært viktig for forfatteren å gjengi alt så korrekt som mulig.

Og tittelen? Boka handler kanskje mer om Nobile og hans ekspedisjon, eller Nobile og hans menns kamp for å overleve. Roald Amundsen er ikke spesielt tilstedeværende i boka; han vaker mest i bakgrunnen, litt gåtefull og taus, for så å feide helt ut. Men det kan da også passe; i 1928 var Amundsen i ferd med å bli gammel og sliten, og vennene var få. Kanskje lengtet han tilbake til isen, kanskje drømte han om dagene han ble hyllet som helt og hadde et ønske om å gjenoppleve noe av viraken? Han kan også ha sett det som sin plikt å bidra med all sin erfaring fra isen.

torsdag 15. juni 2017

«Far din» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal forlag 2016

Leo kommer hjem en ettermiddag. En helt vanlig dag så langt, men utenfor huset hvor han bor står en svart bil, og naboen forteller at Leos far - eller «far din» som han sier - er blitt hentet av politiet. Mora er ikke så flink til å forklare Leo hvordan alt henger sammen, eller kanskje hun ikke orker, eller kanskje hun tenker hun skal skåne ham. Men både unger og voksne omkring dem derimot, virker å være veldig godt orientert. Og alle er visst enige om at den som har en tyv til far, må selv være tyv. Og kona er nok også medskyldig, hun og sønnen kan jo ikke ha vært omgitt av alt tyvegodset uten å skjønne sammenhengen?!
Leos hverdag blir vond, mistenksomme øyekast overalt. Utfrysing, erting, mer eller mindre skjulte hentydninger om at nå gjelder det å passe på sakene sine, ellers blir de stjålet av sønnen til tyven. Mora får samme behandling; hun mister jobben og blir nektet å handle på nærbutikken, for sånne som henne er ikke ønsket der...

Denne boka er i slekt med forfatterens "Tryllemannen" (2014) og "Lydighetsprøven" (2017). Bøkene har til felles at de handler om gutter som opplever å være eller falle utenfor, og av ulike grunner blir overlatt mye til seg selv med det de opplever av vanskelig og vondt. I denne romanen er naturlig nok mora satt ut av spill, siden ektemannens uhederlige aktivitet kom som en fryktelig overraskelse. Men man kan vel si at Leo, i likhet med Otto i Tryllemannen og Alvis i Lydighetsprøven, blir utsatt for omsorgssvikt. Når mora ikke makter å ta hånd om og støtte sønnen slik han har behov for, burde noen andre fanget opp at hun/de trengte hjelp. I stedet er det slik at voksne rundt Leo og mora bare godter seg og sladrer, i hovedsak bare bidrar til å gjøre alt verre for de to.

Jeg kunne nok innvende at det virker i drøyeste laget at så å si alle omkring dem er så skadefro og ufølsomme, men kanskje er det sannsynlig at sånt forekommer. Og boka får slagkraft på denne måten. Man lever seg inn i hvordan Leo har det, blir opprørt og trist.

Boka er ei barnebok, fra 9 år og oppover, men voksne bør også lese. For å huske hvordan det kjennes å være liten, maktesløs, trist og alene.

mandag 12. juni 2017

«Mitt (ikke så) perfekte liv" av Sophie Kinsella

Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem
Utgitt av Gyldendal 2017

Katie (som helst vil kalles Cat nå som hun har flyttet fra landsbygda til London) står på i jobben for å bli lagt merke til og kanskje få noen litt mer spennende oppdrag enn å slite med dynger av spørreundersøkelsesskjemaer som skal gjennomgås og analyseres.
På Instagram legger hun ut skrytebilder så klart, av det perfekte livet i storbyen, alle de fine restaurantene hun besøker, alle de deilige måltidene hun spiser... Sannheten er ikke helt sånn. Hun har ikke råd til å spise på de fine restaurantene, og måltidene hun spiser er tilfeldig sammenrasket av det hun måtte finne i kjøleskapet.
Det er egentlig litt av en irriterende prøvelse å holde ut med en sjef som Demeter, for hun ER virkelig perfekt. Perfekt ektemann, to perfekte barn, et perfekt hus med den stilige steintrappa...
Men virkelig ille blir det når Katie får sparken; drømmen om et interessant liv i London faller i fisk og hun må flytte hjem til faren og hjelpe ham og stemora med etableringen av glamping (glamourous camping) på gården. Kanskje ikke så rart at hun faller for fristelsen til å spille Demeter et puss, når hun plutselig dukker opp som en av deres glamping-gjester...

Kinsella pleier jeg å lese når hun kommer med ny bok på norsk. Årets bok er morsom, sjarmerende og romantisk; særlig gøyalt er det når hun harselerer med hvor lettlurte folk (særlig rike folk) er når det kommer til å kjøpe alt som er miljøvennlig, bærekraftig, kortreist, økologisk osv. Nesten samme hva det koster.

søndag 4. juni 2017

«Et liv i isen : polarkokken Adolf H. Lindstrøm» av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Kagge forlag 2000

Adolf Henrik Lindstrøm deltok på alle de store klassiske norske polarekspedisjonene. Han var kokk (stuert), men var litt av en altmuligmann slik han kunne bidra på flere andre felt; han kunne reparere mekaniske innretninger, han kunne samle inn planter og dyr til forskningsmateriale, han kunne jakte og slakte. Han kunne også stoppe ut dyr. Viktigst var han antakelig likevel som velfungerende muntrasjonsråd - godlynt fant han seg i alskens erting og skøyerstreker - og god samtalepartner var han for enhver av mannskapet som behøvde å lette sitt hjerte.
Enhver som har drevet med matlaging og husholdning selv, kan beundre et slikt arbeidsjern. Og tenk at han alltid var like blid - det er intet mindre enn imponerende!

Lindstrøm virker som en mann det var lett å like og vanskelig å si noe negativt om. Riktignok gjengis det ganske krasse beskrivelser fra kaptein Otto Sverdrups dagbok fra den første reisen de deltok på sammen, men da Sverdrup og Lindstrøm er på samme båt igjen flere år senere, er det bare godord om den flinke kokken, og hyllesten fra hvem som helst ellers virker helt samstemt.

Ekeberg skriver godt, dette er levende fortalt og han holder fokus på biografiens hovedperson, selv om det er mange omkring Lindstrøm som også må få plass i en polarbiografi.

En aller siste korrektur kunne muligens luket vekk noen småfeil; det er gjengitt feil fødselsdato for Sverdrup ett sted (det står at han 30. oktober ikke nevner for noen at han fyller år), mens det riktige skal være 31. oktober. Og Hjalmar Johansens dødsdato er oppgitt til 4. januar 1913, det riktige skal være 3. januar. Eller er det bare formuleringen som er til å misforstå? Det står s. 222: "De hadde fått vite at Hjalmar Johansen hadde skutt seg i hodet med en seksløper 4. januar 1913." Kanskje er det ment at mennene fikk vite om dødsfallet den 4. januar? I så fall kunne man vurdert en annen måte å formulere dette på.
Selv om jeg oppdaget disse to småfeilene, håper jeg opplysningene i boka for øvrig er korrekte. Og biografien anbefales absolutt - det var interessant og forfriskende å få lese om polarekspedisjonene fra et annet perspektiv; "sett fra byssa".

lørdag 3. juni 2017

«Lydighetsprøven : en tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2017

Alvis er 11, fyller 12 i løpet av boka. På skolen blir han kalt Alvis Piss, for det hender han ikke klarer å holde seg, men tisser seg ut.
Alvis' mor har truffet en mann, Duncan, som er arkeolog. Alvis og mora flytter inn til Duncan. Alvis er uheldig og ødelegger noe gammelt som Duncan har på soverommet, etter det får han ikke lov til å være i huset alene, men må vente utenfor etter skolen, til mora kommer. Det hender han treffer en mindre gutt i sandkassa som han kan leike med mens han venter; da går tida fort. Andre ganger går han litt rundt for seg selv, for eksempel til blokka der de bodde før.
Noen større gutter sier Alvis får være med i gjengen deres, hvis han ordner øl til dem. Alvis stjeler øl i butikken noen ganger, men det går ikke bra hver gang. Alvis vet det er galt å stjele. Likevel gjør han som guttene sier, for han ønsker seg så veldig venner.

I denne boka har Ingvaldsen gitt stemme til et barn som lider av omsorgssvikt. I forordet til boka skriver Ingvaldsen til den unge leseren at dette ikke er en sann historie, verken Alvis eller menneskene omkring ham finnes i virkeligheten. Samtidig vet vi at det finnes barn som har det vondt, som lever med at foreldre eller andre omsorgspersoner skader dem, fysisk og/eller mentalt.
Denne romanen er beslektet med forfatterens "Tryllemannen" fra 2014. Tryllemannen gjorde meg usikker på hvem jeg ville anbefale boka til, så jeg foreslo vel at barn helst burde lese den sammen med voksne. Nå som jeg har lest Lydighetsprøven har jeg kanskje blitt mer vant til "konseptet", for nå heller jeg mer mot at barn sikkert kan lese den på egenhånd, men aller mest tenker jeg at voksne burde lese den, spesielt voksne som arbeider med barn.
De fleste husker nok den tragiske historien til Christoffer Kihle Gjerstad, en liten gutt som ble banket og slått av stefaren sin, og til slutt døde av mishandlingen. (Les min omtale av "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".) Hvordan kunne noe sånt skje? Hvordan kunne gutten komme på skolen med veldige blåmerker uten at noen tok tak i det og reddet ham fra alt det vonde han opplevde hjemme? Er ikke hjemme det stedet vi alle skal kunne føle oss mest trygge? Hvis vi mistenker at barn har problemer hjemme, må vi ikke forsøke å hjelpe?

Alvis kommer også på skolen med blåmerker. En gang kommer han med brukket arm, han blir sendt på sykehuset for gipsing, og riktignok blir han stilt spørsmål om hva som har skjedd, men mora og stefaren lyver sammen en historie han lar seg lede til å støtt opp om. Slik blir ikke mishandlingen oppdaget eller stoppet.

Det er Alvis selv som forteller i boka. Og hans lille, naive barnestemme har så mye vondt å fortelle. Mest mellom linjene, for det er så ubegripelig vondt det han opplever, at han har egentlig ikke ord til å beskrive det. Dette er vond lesning, men det er fascinerende bra tenkt og komponert. En stund satt jeg og var fryktelig oppgitt over Alvis' mormor - for henne betror han seg til. Hvorfor i all verden gjør ikke hun noe for å gripe inn, tenkte jeg indignert. For så noen sider senere å få en aha-opplevelse som gjorde meg bare enda tristere: Den eneste Alvis har å betro seg til, mormor, ligger nemlig i graven. Han pleier å sitte ved gravsteinen hennes å fortelle. Og da skjønner jeg også hvorfor han er så opptatt av jobben til Duncan - alle spørsmålene han stiller om de døde, som "Kan de tenke?"

Alvis er altså 11 år, og fyller 12 i løpet av tiden vi følger ham. Men det virker åpenbart at det må være noe med ham, han virker altfor lett å lede (og villede) til å være på modenhetsnivå med en gjennomsnitts tolvåring. Desto verre at ungene i klassen, lærerne og andre voksne omkring ham, oppfører seg som de gjør.

Dette var en meget sterk og god/vond leseopplevelse som jeg virkelig anbefaler, men kanskje mest til voksne lesere som kan ha nytte av å høre stemmen til et mishandlet barn for å kunne gjøre seg sine tanker om temaet, og kjenne på følelsene historien vekker. Hvordan oppleves det å være et mishandlet barn? Hvordan kan det skje? Hva kan vi gjøre for å hjelpe?

«Kjør!» av Helene Guåker

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Mariannes store interesse er biler. I årevis har hun siklet etter Chevellen onkelen har, og når hun fyller 18 og fremdeles viser like stor iver, får hun kjøpe den av ham. Yrket hennes er bilmekaniker, så hun har all mulighet til å stelle godt med klenodiet. Men så skjer en alvorlig ulykke, bilen totalhavarerer etter en front mot front-kollisjon, Marianne blir hardt skadet og mister barnet hun bar på. Barnet hadde hun ikke fortalt om til noen, ikke engang kjæresten Fredrik, for de hadde en knute på tråden og det føltes som forholdet var slutt. Veien tilbake etter ulykken blir fryktelig tung - det virker som alt hun satte størst pris på i livet er tapt. Men kanskje er det mulig å reise seg og få til et godt liv, selv om man har mistet noe på veien...

Nå har jeg snart lest alt Guåker har skrevet, og jeg er fortsatt interessert i å følge denne forfatteren videre. Denne romanen likte jeg ikke fullt så godt som jeg har likt de andre, men det har nok med smak og behag å gjøre. For meg blir Marianne litt for selvsentrert og dyster, og historien fortelles på ingen måte kronologisk; mye hopping i tid pleier jeg ikke like så godt, og her gjør hoppingen at historien blir lite spennende, siden hovedessensen av hva som har skjedd blir lagt fram ganske fort. Det boka tar for seg videre, blir mest forklaringer og utdypinger. Boka kjennes på en måte stillestående, ikke fordi det ikke forekommer handling her, men følelsen av at det aller meste har skjedd for en god stund siden og blir gjenfortalt, gjør det refererende og litt tørt.

Boka er en voksenroman, men kan godt være lesestoff for moden ungdom også. Guåker skriver her på dialektblandet bokmål.

fredag 2. juni 2017

«Everest : thriller» av Odd Harald Hauge

Utgitt av Kagge forlag 2016

Martin er kjent som den store eventyreren, to ganger har han vært kåret til Explorer of the year. Men nå begynner det å bli lenge siden den siste bragden, og hovedsponsoren nærmest presser ham til å melde seg på for å klatre Mount Everest. Han føler seg ikke videre komfortabel med dette, men har han noe valg? At Mount Everest er et farlig fjell å bevege seg på, får han til fulle erfare.

I fjor så jeg en film basert på boka "I tynn luft : tragedien på Everest" av Jon Krakauer, og måtte selvfølgelig lese boka også. Jeg har funnet ut at jeg liker å lese om erobringen av Everest på samme måte som jeg liker å lese om strabasene i arktis og antarktis. Hvorfor jeg liker å lese om dette temaet, kan en jo lure på. Kanskje noe med å virkelig være fornøyd med å sitte trygt og varmt i godstolen hjemme?

Turistklatringen på Everest virker  på mange måter som en vanvittig og vemmelig greie. Er du rik nok og gæren nok, så kom igjen, liksom. Fjellsidene opp mot toppen virker formelig kledd med lik; så mange som ikke forsto eller ville høre sannheten: Når du er på toppen av Mount Everest, så er du bare halvveis. Står du helt utslitt der oppå verdens tak, så har du ikke krefter til å berge deg ned igjen i sikkerhet.

Over til å si noe om boka: Jeg har to bittesmå pirketing: S. 245 står det "Røyk det [tauet], ville han falle..." At noe røyk (i betydningen gikk i stykker) er sånt de fleste sier, men når vi skriver, så bør det vel stå "røk".
Og den andre bittelille tingen er at jeg kunne ønsket meg at forfatteren hadde valgt to litt mer forskjellige navn enn Martin og Mark. Av en eller annen grunn så blandet jeg sammen disse to navnene, og det enda Martin er hovedperson og den jeg skal følge tettest og heie på.

Glem pirket: Jeg synes dette var ei interessant og spennende bok! Forfatteren klatret Mount Everest selv i 2007, kan jeg lese på omslaget. Det er ingen tvil om at forfatteren kjenner forholdene - når jeg leser kan jeg lett leve meg inn i hvordan det er å være der.

«Hjalmar Johansen - seieren pris : en biografi» av Alexander Wisting

Utgitt av Kagge forlag 2012

Hjalmar Johansen er en av våre polarhelter, men blant dem som havnet i skyggen for de virkelig store frontfigurene. Han var med Fridtjof Nansen på hans Fram-ekspedisjon mot nord; de to forlot Fram da skuta var frosset inn, og gikk mot Nordpolen. Det var en ære å bli valgt ut blant mannskapet på ekspedisjonen, tenk å få være den ene som fulgte Nansen på den farefulle ferden. De kom aldri til Nordpolen, men overvintret på Franz Josefs land og reddet seg deretter tilbake til sivilisasjonen.
Etter denne ekspedisjonen rotet Johansen det til for seg. Han hadde en stilling i militæret, men sløste bort pengene han tjente, på alkohol. Enda verre var det at han ble voldelig i fylla, og slik havarerte ekteskapet. Johansen tok kontakt med Nansen nå og da, for å låne penger eller be om annen hjelp. Slik ble det til at Nansen etter hvert anbefalte for Roald Amundsen å ta med Johansen på den neste Fram-ekspedisjonen. Amundsen sa til alle at han skulle til Nordpolen, mens han i realiteten planla et framstøt mot Sydpolen. At Amundsen hadde ført mannskapet bak lyset ordnet seg; alle som var med på Fram syntes det var greit å endre mål, selv om det ville ta lenger tid før de var hjemme igjen. Hjalmar Johansen hadde nok håpet og trodd at han skulle være med i gruppa som gikk inn til selve polpunktet, men en episode som falt uheldig ut gjorde at Amundsen mistet all tiltro til Johansen, og det ble uaktuelt å ta ham med videre.
Etter å ha kommet tilbake fra Antarktis gikk det stadig mer utforbakke, og Johansen begikk selvmord 3. januar 1913.

Det meste i denne biografien var kjent stoff, men jeg var ikke klar over at Johansen var såpass underlagt trangen til å drikke, heller ikke at han var voldelig mot kona. Så vidt jeg kan forstå forsøker Wisting å gi et så fullstendig og korrekt bilde av Johansen som mulig, og så blir det opp til leseren å tenke over hvilke utfordringer Johansen møtte i livet, og hvordan han taklet dem. Kanskje forklaringen til de store problemene ligger i hvordan han kan ha følt seg dårlig behandlet av personer som egentlig var ham stor takk skyldig.

fredag 12. mai 2017

«Kunsten å være normal» av Lisa Williamson

Oversatt av Cecilie Winger
Utgitt av Cappelen Damm 2017

David Piper telles absolutt ikke blant de kule på skolen, men det har han innfunnet seg med. Så lenge han har vennene Essie og Felix skal han nok holde ut at han blir ertet og plaget av bøllene. Men så begynner en ny gutt på skolen - Leo Denton. Leo synes ikke det er greit at typer som Harry kaller David freak og plager ham når David ikke har gjort noe som helst galt så vidt han kan skjønne. Leo blander seg inn og klesser like godt til Harry. David og Leo blir kalt inn til rektor, begge får gjensitting, og Leo får i tillegg streng beskjed om å være forsiktig i fortsettelsen, ellers blir han utvist!
Leo Denton er litt av en ensom ulv, ønsker egentlig bare å få være i fred, men likevel blir dette innledningen på et spesielt og viktig vennskap.

Denne ungdomsromanen er skrevet i en lett og humoristisk tone, og det veksler mellom David og Leo som fortellere. Jeg ble skikkelig oppslukt, gledet meg til hver ledig stund der jeg kunne ta fram igjen boka og lese videre.
Selv om tonen er lett, behandles vanskelige tema, for dette er to gutter med større utfordringer enn ungdom flest.

For gutter og jenter i alderen ca 13 og oppover.

fredag 5. mai 2017

«Bare du» av Anna Ahlund

Oversatt av Kjell Jørgen Holbye
Utgitt av Gyldendal 2017

John er 16 år, har søkt om plass på fotballinje på videregående skole til høsten. Nå over sommeren forsøker han å pleie en kneskade med forsiktig løpetrening, ellers går han mest og slenger. Han og storesøstera Caroline er alene hjemme denne sommeren, foreldrene bor på hytta. Alt ligger til rette for en fredelig og fin sommer, helt til Caroline tar med den nye typen hjem. Med det samme John møter Frank, kjenner han en dragning. En dragning han motarbeider så godt han kan, for det er jo ikke greit å bli forelska i typen til søstera! Men når han fornemmer at Frank har det på samme måte som ham, blir det nærmest håpløst å stå imot...

Dette er en kjærlighetsroman for ungdom, med et homofilt par i hovedrollen.
Jeg likte boka veldig godt nesten hele veien, men da jeg hadde avsluttet satt jeg likevel igjen med en følelse av at begeistringen begynte å kjølne etter hvert som slutten nærmet seg.
Det jeg synes er bra med boka, er måten den beskriver forelskelsen på - det gjør det spennende å lese videre, for hvordan skal de nærme seg hverandre og hvordan skal egentlig dette gå? Og sex-scenene synes jeg fungerer veldig godt - det er ikke lett å skrive troverdig eller bra om sex, men det synes jeg forfatteren får til.
Jeg elsker dessuten kjærlighetsromaner, og denne boka holder seg innenfor sjangerens "regler", hvis man kan si det sånn; alt man forventer av en kjærlighetsroman, har denne boka.
Men så er det noe med hvor vakre disse to unge mennene er. John får vi ikke beskrevet, men vi skjønner av sammenhengen at han er så pen at han vekker oppsikt og beundring hvor han kommer. Frank er nøye beskrevet, siden det er John som forteller i boka. Jeg får forståelsen av at dette er mennesker som er vakre på innsiden også, og det er kanskje der det bikker litt for meg. Blir det ikke litt lite troverdig, blir det ikke en litt for perfekt glasur her?
Og knutene på tråden som skal få oss til å frykte for om de elskende skal få hverandre til slutt, føles ikke de også litt konstruerte, overdramatiserte?

Nøyaktig hva det var med boka som ødela for helhetsinntrykket, er det vanskelig å sette fingeren på. Kanskje er historien bare litt for glatt, på samme måte som hovedpersonene er det. Er det lov å si at de kjennes litt for teatralske og amerikanske?
Det hadde vært interessant å høre hva andre lesere synes!

Selv om jeg ikke liker boka helt uten forbehold, så vil jeg absolutt anbefale den, både til ungdom og voksne, og til både hetero- og homofile.

tirsdag 2. mai 2017

«Under mistelteinen : tolv julehistorier»

Redigert av Stephanie Perkins
Oversatt av John Grande
Utgitt av Gyldendal 2016

Som tittelen indikerer er dette tolv romantiske julefortellinger. Og det er fine fortellinger som jeg koste meg med. På samme måte som man lytter til utvalgte juleplater eller ser på utvalgte julefilmer fra år til år for å komme i den rette julestemningen, kunne denne boka fungere som juleboka; den du leser hvert år i desember og koser deg med like mye hver gang.

mandag 1. mai 2017

«Sveiseblink» av Helene Guåker

Utgitt av Gyldendal 2017

Kristoffer går andre året på videregående. Han har noen jevnaldrende å feste eller råne med, men kan han egentlig kalle dem venner? Han vet ikke helt hvor han har dem hen; det blir ofte å sette på seg en maske og agere sånn som han tror de vil godta. Hjemme er det heller ikke særlig tjo og hei - han bor alene med faren, en litt taus og fjern type. Men så dukker det opp ei ny jente i bygda, og Kristoffer som har byttet damer ganske ofte kjenner på en helt ny følelse: Alt han vil er å være sammen med henne, men hvordan skal han fange interessen hennes? De er så ulike, nesten som om de kommer fra to forskjellige planeter - han er skolelei og gjør lite annet enn å feste, spille fotball eller råne rundt, mens hun virker som det prektige skolelyset. Så hvorfor skulle hun ha interesse av overhodet å se til hans kant?

Det er ikke så ofte det dukker opp ungdomsromaner som jeg tenker appellerer like mye, og kanskje mer til guttene enn jentene, men "Sveiseblink" er absolutt en god kandidat i så måte. Språket er røft, muntlig og dialektprega, heldigvis ikke så radikalt at det blir vanskelig å lese. Handlingen foregår på landet - helt nøyaktig fant jeg det ikke plassert, men et sted på Toten?
Å bo i bygdemiljø har sine utfordringer, kanskje spesielt for ungdom - utvalget av potensielle kamerater og kjærester er ikke overvettes svært, og man lever under ganske gjennomsiktige forhold; gjør du noe galt sprer det seg fort. Og noen ganger spres rykter som ikke har hold i virkeligheten; likevel kan ryktene være plagsomt seigliva.

Litt pirk: Da Kristoffer besøker biblioteket for å låne ei bok, noterer bibliotekaren noen nummer på ei blokk da Kristoffer spør etter en roman. Normalt er romanene ordnet alfabetisk på etternavnet til forfatteren, så de fleste bibliotekarer pleier ikke notere noe når de skal finne dem - i alle fall skriver de ikke ned noe nummer.
Og så står det et sted at Kristoffers hjerte "dunka som om jeg sku fløgi Cooper-testen på seks minutt." Jeg skjønner at hjertet dunker kjempefort, men lignelsen med Cooper-testen blir litt rar. En Cooper-test er typisk: Hvor mange runder/hvor langt greier du å løpe på 12 minutter. Men her er det kanskje noe jeg ikke vet: kanskje det finnes varianter av testen der man skal løpe så langt man greier på 6 minutter i stedet for 12?

Jeg har før lest "Vil ikke reise, kan ikke bli" (voksenroman) og "Juksemaker" (ungdomsroman) av samme forfatter. Hun har virkelig fenget interessen min, så jeg kommer til å sjekke ut resten av bøkene hun har skrevet. Og jeg ser fram til hva hun kommer med i fortsettelsen.

søndag 30. april 2017

«Gran final» av Ingunn Aamodt

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Dette er sjette og siste bok i serien om Marlena Evensen. (At årets bok avslutter serien finner jeg på Cappelen Damms hjemmeside.) Mora til Marlena har tjent så bra på kjærlighetsromanene hun har skrevet, at hun har kjøpt feriehus i syden. Nå skal mor og far gifte seg der mens de har en god ferie, Marlena og bestevenninnene Minda og Emma er med, det samme er Marlenas halvsøster Siri og kjæresten. Alt er fryd og gammen! Bortsett kanskje fra at far er mystisk hemmelighetsfull, lyver om stadige frisørtimer og blir borte i timevis. Og er det riktig av jentene å snike seg til å ta tatovering; vil det ikke bli et skrekkelig bråk etterpå? Og hvorfor er Marlena plaget av kvalme, mest om morgenen og så litt om kvelden? Jentene forklarer kvalmen med at isbitene de får på restauranten sikkert var laget av ureint vann, men da burde jo de andre vært kvalme også?...

Jeg har lest alle bøkene om Marlena Evensen. Jeg liker kjærlighet og feelgood, og dette er lettleste og underholdende bøker. Man kan innvende at de er overfladiske og i enkleste laget - både i personskildringer og språk - men jeg tror at mange hygger seg med disse bøkene, og kanskje til og med kjenner seg litt igjen i situasjoner, tanker og følelser.

fredag 28. april 2017

«Miss» av Synne Sun Løes

Utgitt av Aschehoug 2017

16 år gamle Ea har droppet ut av skolen. Hjemme fyller hun dagene med å skrive dagbok, hekle, gå til terapitimene hun av moren er pålagt å ta, eller besøke nabogutten, som heller ikke driver med noe spesielt. (Men han er jo rik; det virker ikke som om noen forventer at han skal ta seg sammen og komme i gang med noe fornuftig.)
Ea omtaler seg selv som "tjukkis" - for det er det hun er: altfor stor, rett og slett tjukk. Og det er Ea selv som forteller  i boka.

Denne ungdomsromanen har en tone som er lett og humoristisk, det er bra driv og du ønsker hele tiden å lese videre. Samtidig som tonen er humoristisk, tar boka opp dystre tema, som psykisk sykdom, rusmisbruk og selvmord. Jeg likte boka, samtidig som jeg kanskje kunne ønske den tematisk hadde samlet seg mer om en eller noen få tråder; her blir det ganske mye fokus på flere enn Ea og hennes problemer, som Eas tante, Eas foreldre, Eas terapeut, venninna som er veldig annerledes enn Ea, og nabogutten, som hun på en måte deler skjebnefellesskap med. Det er ikke det at persongalleriet er stort, men bipersonene tar ganske mye plass og fokus vekk fra det jeg opplever som hovedtema: Ea og vanskelighetene hun har med å finne sin plass. Det er jo et veldig interessant og viktig tema: Hvorfor strever ungdommer med livet sitt? For jeg tror det er mange ungdommer som gjør det. Ungdommer har alltid strevd med det samme, sikkert, men det kan være det er enda vanskeligere i dag? Og noen velger å gjøre som Ea - dropper ut av skolen. I tillegg har Ea trøblet med maten, det er derfor hun er overvektig. Så jeg lurer jo på hvordan Ea hadde det før hun droppet ut av skolen? Hvorfor begynte hun å overspise?
Men at romanen på en måte eser og flyter ut, og at Ea på sett og vis kommer ut av fokus, kan jo også være illustrerende for hvordan en del ungdom føler det: Hvor er jeg og hvem er jeg midt oppi alle jeg er omgitt av, venner og familie? Det er så mange og så mye som stjeler oppmerksomheten, så hvordan skal jeg leve og agere for å være hovedperson i mitt eget liv?

At bøker får en til å stille spørsmål og undres, er veldig fint. Kanskje kunne denne boka tjene som et utgangspunkt for en diskusjon om det å være ungdom?

fredag 21. april 2017

«Endetid» av Ole Kristian Ellingsen

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Hovedpersonen i boka er prest, gift og far til en datter på snart 19 år. Datteren har i det siste gitt foreldrene noe bekymring, for eksempel overnatter hun en gang hos en gutt/mann de ikke vet hvem er og uten å ha gitt beskjed. Da hun en senere natt også uteblir, er selvfølgelig bekymringen også veldig stor, men de trøster seg med at hun vil nok dukke opp igjen denne gangen også. Men det gjør hun ikke. Til slutt etterlyser de henne hos politiet, som etter noe leting finner henne drept. De er ganske sikre på hvem gjerningsmannen er, men han har reist til hjemlandet sitt, et land Norge ikke har utleveringsavtale med, så det ser ut til at han vil slippe unna helt uten straff.
Sorgen, fortvilelsen og raseriet gjør det vanskelig for jeg-personen fortsatt å ha troen på at Gud finnes, og de ulike måtene han og kona sørger på, gjør at de to også strever med sitt forhold.

Forfatterens etterord gjør rede for at han har lånt fakta og personlige erfaringer fra den såkalte Martine-saken; i 2008 ble den norske studenten Martine Vik Magnussen drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men beskyttes av manglende utleveringsavtale mellom England og Jemen, dit gjerningsmannen flyktet.

Å miste et barn på en slik måte vil uansett være fryktelig. Men man kan forstå at det er ekstra vondt når man vet at gjerningsmannen ikke får straff; det strider mot ens rettferdighetsfølelse og gjør kanskje at man aldri kan forsone seg med skjebnen eller gjenopprette en slags fred og balanse i livet.

Dette er en bok det gjør vondt å lese, men den er i høy grad interessant og tankevekkende.

mandag 17. april 2017

«Charlotte» av David Foenkinos

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Solum/Bokvennen forlag 2017

Dette er en biografisk roman om kunstneren Charlotte Salomon som vokste opp i Berlin i mellomkrigstiden. Hennes spesielle talent ga henne i 1936 innpass på Kunstakademiet, som den eneste jøden som fikk dispensasjon til å gå der. Men livet i Berlin ble stadig mer uutholdelig, og hun flyktet til Frankrike. Der malte hun sin historie i livsverket "Leben? oder Teater? : ein Singspiel".
I oktober 1943, da hun var 26 år gammel, ble hun deportert til Auschwitz. Hun og hennes ufødte barn ble gasset ihjel like etter at hun kom dit.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på denne romanen. Som hun sa har den en sånn type åpning som straks fanger interessen: «Charlotte lærte å lese navnet sitt på en gravstein
Språket er enkelt og direkte, setningene er korte og teksten er satt med mye luft omkring. Man kan si historiens reisverk står der nakent og ribbet. Jeg synes det er veldig virkningsfullt. Historien er så sterk, Charlottes skjebne så vanskelig og vond, det trengs ingen omskrivninger eller fiksfakserier for at du skal bli berørt av den.

Etter at jeg var ferdig med boka tok jeg en titt på bildene hennes - det ligger mange av dem på nettet. For en overraskelse! Boka fylte meg med grå håpløshet, derfor ble jeg så overrasket da jeg fikk jeg se klare, vakre, håpefulle farger på så mange av bildene.
Har du interesse av å studere livsverket hennes nøyere, finnes det utgitt som bok.

lørdag 15. april 2017

«Snille hunder kommer ikke til Sydpolen» av Hans-Olav Thyvold

Utgitt av Aschehoug 2017

Tassen er en snill hund. Han gjør i alle fall så godt han kan for å være snill; det er klart noen ganger glemmer man seg jo, det kan jo av og til hende en halv sko er oppspist før man plutselig kommer på at skospising ikke regnes som snill atferd av ens eier...
Idet romanen starter er Tassens eier, major Thorkildsen i ferd med å takke av. Det er trist å miste sin eier, og det fyller en med usikkerhet - hvordan kommer fru Thorkildsen til å takle rollen som hundepasser, kan dette gå bra? Jo takk, det viser seg å gå helt utmerket, til tross for at fru Thorkildsen i enketilværelsen sturer i den grad at hun utvikler en hang til stadig vekk å handle nye forsyninger av dragevann på Vinmonopolet, og nyter dette i litt for store kvanta. Tassen får uansett det han skal av mat og stell, og det at fru Thorkildsen er pensjonert bibliotekar, viser seg å være et gode. Hun leser om Roald Amundsens sydpolferd for Tassen, og det kommer fram at å være hund på Amundsens ekspedisjon var litt av en skjebne...

En hund som hovedperson i en roman må sies å være nokså uvanlig. Å se menneskene og tilværelsen med hundeøyne synes jeg var interessant, til tider temmelig morsomt, og av og til litt trist.
Jeg valgte boka fordi den omhandler Amundsen og hans sydpolekspedisjon, men boka må også være midt i blinken for hundeeiere og hundeelskere - for hvem vet hva en hund tenker og reflekterer over; det kan jo være litt av hvert?

Velskrevet, forståelsesfullt og originalt - en roman det er lett å anbefale.

«Verden leker gjemsel» av Siri M. Kvamme

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Forfatteren Hanna er samboer med Morten. Han har to døtre fra et tidligere forhold og er ikke interessert i å få flere barn, selv om Hanna er tydelig på at det ønsker hun. Hanna har det godt i forholdet med Morten, men noen skjær i sjøen finnes det. Som at Veronika, Mortens eks er sterkt til stede i livet deres, mye mer til stede enn Hanna er bekvem med. Hanna føler også på en ubalanse i forholdet, siden hun tjener lite og sporadisk og bidrar forholdsvis lite til deres felles økonomi - hennes bidrag er mer det å "holde fortet", slik hun steller og stuller hjemme og følger opp jentene.
Hanna har også en øyesykdom som gjør at hun gradvis mister synet. Dette skaper naturlig nok utrygghet; hun er redd for at Morten kan komme til å forlate henne den dagen hun ikke lenger ser - og hvem vet; så god kontakt han har med Veronika, kanskje de to finner sammen igjen?

Livet tar en helt annen retning da Hanna drar til Island for å delta i et halvmaraton. Irriterende nok har Veronika klart å snike seg med til og med på denne turen...
Hanna løper seg vill, møter Halgrim som hun umiddelbart får god kontakt med, så der hos ham blir hun. Uten å ha planlagt det står hun med tiden ved et vendepunkt - hun må ta et valg; Halgrim eller Morten?

Dette er en velskrevet og interessant roman - jeg fant den kanskje særlig interessant siden det handler om en forfatter. Det er ikke mye ytre handling i romanen, men det er mye drama her likevel - med den alvorlige øyesykdommen og de store valgene som Hanna må ta.
Det er Hanna selv som forteller, med unntak av noen få sider der perspektivet plutselig er lagt til Morten. Antakelig er dette gjort fordi forfatteren ellers ikke får forklart hvordan Morten oppdager at Hanna har møtt en mann mens hun bor på Island.
Av og til er Hanna litt i overkant selvsentrert, synes jeg, og jeg mister noe av sympatien jeg føler for henne, men det ødelegger ikke for den totale opplevelsen av romanen. Uansett: Hvem ville ikke vært selvopptatt om man holdt på å miste synet?

onsdag 12. april 2017

«Den hjelpsomme okkupanten» av Kjersti Ericsson

Utgitt av Oktober forlag 2017

Tyske major Welser har i 1943 kommet seg ganske bra etter en krigsskade i det ene benet, men helt hundre prosent kurert er han ikke. Litt halt og ustø kan han ikke delta i strid, men heldigvis kan han fortsatt gjøre nytte for seg. Han forlater kone og sønn i Tyskland for å gjøre tjeneste i bygda Kreklingvåg i Nord-Norge. Der skal han lede arbeidet med å bygge en del av forsvarsverket Atlanterhavsvollen.
I Kreklingvåg forsøker han med friskt pågangsmot å gjøre seg til venns med lokalbefolkningen, ved for eksempel å bidra til å høyne kvalitet og utvalg av varer i butikken, eller hjelpe enkeltpersoner med råd og dåd. Han er ikke like heldig med alt han befatter seg med, og vanskelig å bli akseptert og godtatt er det uansett, siden flesteparten av lokalbefolkningen i utgangspunktet er skeptisk til okkupantene, uansett hvor hyggelige og vennlige de måtte være.

Dette er en velskrevet og engasjerende roman, og jeg tenker at det også er en ganske modig roman, siden perspektivet og mye av sympatien er lagt til de tyske okkupantenes side.
Welser framstår som ganske naiv, og kanskje litt hjernevasket; troen på Føreren og at Tyskland kommer til å vinne krigen er hardnakket på plass helt til det siste.
Å se nordmennene med hans øyne er et interessant perspektiv. At han ikke forstår hvorfor lokalbefolkningen møter ham med skepsis, kan være realistisk nok - tyskerne kan ha sett på seg selv som Norges redningsmenn, de ville bare nordmennene godt; hvorfor kunne de ikke bare ta imot hjelpen og være litt takknemlige?!
Enkelte episoder i romanen er lett komiske, men romanen blir summa summarum tragisk, hvis man ser på de enkelte menneskeskjebnene som rulles opp.

Litt pirk: s 15 står det at Welsers mor venter på en utmerkelse av sin avdøde sønn "port mortem". Det riktige skal være "post mortem" (=etter døden). (Post mortem er for øvrig et uttrykk jeg nesten blir litt nervøs av, bare fordi en tidligere kollega av meg fortalte at hun en gang hadde kommet i skade for å bruke uttrykket feil i en tale, noe hun nok aldri glemte siden. Et generelt råd jeg kan gi, er at man forsøker å bruke minst mulig fremmedord, i alle fall ikke bruke fremmedord man ikke kjenner spesielt godt.)

Til opplysning: Kreklingvåg er en oppdiktet plass.

tirsdag 11. april 2017

«Osebergdronningens grav : vår arkeologiske nasjonalskatt i nytt lys» av Arne Emil Christensen, Anne Stine Ingstad og Bjørn Myhre

Utgitt av Schibsted 1992

Før påske var jeg på et interessant foredrag kalt "De gåtefulle Osebergkvinnene", og ble av dette inspirert til å lese mer om Osebergfunnet. Da ble det «Osebergdronningens grav» jeg tok med hjem fra biblioteket i første omgang. Det er ei fin bok for den som ønsker en oversikt over det som ble funnet i graven, samt for å få oversikten over de kjente kongene fra den tiden, og spekulasjonene rundt hvem det kan være som ble gravlagt og i graven fikk med så mange fine og dyrebare ting.
Det man skal være klar over når man leser denne boka, er at det er gjort ny forskning etter den kom ut i 1992. Her bør man oppsøke flere og nyere kilder for å få "siste nytt i saken."

Før antok man at den eldste av de to kvinnene var dronning, og at den yngste var ofret for å følge henne i graven. Antakelsen sto veldig lenge ved lag, men alderen til de gravlagde og tidspunktet for når graven ble laget, ser ikke ut til å samstemme med noen kjent dronning. Ikke om man snudde på flisa heller, og antok at den yngste var dronningen, og den eldste kanskje en amme eller en annen omsorgsperson som ble sendt med i graven.
Visse ting kan tyde på at begge kvinnene var betydningsfulle, slik de var kledd, og av smykker man antok de var påført.
Senere forskning viser at de to kvinnene etter datidens målestokk nådde en anselig alder - den eldste var sannsynligvis mellom 70 og 80 år, og døde av kreft. Den yngste antas å ha vært i overkant av 50.

Flere av gjenstandene i graven kan spore oss inn på at kvinnene ikke var politiske, men religiøse ledere, eller i det minste at den ene av dem var det. Kanskje var de høyt respektert og elsket, og man derfor skjenket så fine gaver. Eller man ofret de store gavene for å sikre en fruktbar framtid; i boka her spinnes det litt rundt om den ene av kvinnene kan ha hatt særlig kontakt med fruktbarhetsguden Frøya, og om alle gavene i graven kan ha vært et offer for henne.

At man ikke vet og kanskje aldri får vite helt sikkert hvem kvinnene var, er veldig fascinerende. Da kan jo hver og en bruke fantasien, forske litt på egen hånd, kikke på bilder av gjenstandene og gjøre seg sine egne tanker om sammenhengene.

Boka kan du låne på biblioteket, eller du kan finne den i bokhylla.no
Interessant og spennende påskelesning!

søndag 9. april 2017

«Fører av grå folkevogn, juli 1975» av Line Baugstø

Utgitt av Oktober forlag 2016

Vi treffer igjen Sigrid fra «Sommer uten brev» (2014), det er gått noen år siden sommeren 1968, da hun gikk og ventet på at ektemannen Erling skulle komme hjem fra eventyret sitt i Alaska og Canada. Erling kom aldri tilbake - han ble meldt savnet og Sigrid må regne seg som enke. Hun har nå jobb i et reklamebyrå og har innledet et slags forhold til sjefen, Kjell. Døtrene hennes har blitt store, er i brytning mellom barn og voksen; en krevende tid for både dem og Sigrid.
Sigrids lillesøster Kristin er blitt gift og har fått tvillinger siden forrige bok. I denne romanen føler Kristin at hun holder på å kveles av hverdagens rutiner og kjas, og stikker fra mann og barn. Det er da Kristin drar hjemmefra, at ektemannen etterlyser Sigrid i radioen - det er hun som er "fører av grå folkevogn". Han håper hun vet hvor Kristin kan ha dratt.

Temaet kvinnesak er enda tydeligere i denne romanen enn i den første. Et nostalgisk gjensyn med 70-tallet får vi også. Velskrevet, engasjerende lesning. Hvis det kommer en fortsettelse om Sigrid og Kristin, vil jeg også lese den.

fredag 7. april 2017

«Alt etter havet» av Lasse W. Fosshaug

Utgitt av Flamme forlag 2017

Ivan Ivanovitsj dukker opp i Årdal, søker jobb der. Hvem er han egentlig, og hva er den egentlige grunnen til at han har kommet til Årdal?

Dette er en slags dystopi, handlingen er plassert i helt nær framtid, eller kanskje til og med en diktet nåtid? Vi får ingen eksakt tidsangivelse, men det legges ut spor om at dette i alle fall ikke er veldig langt fram i tid.
Det hoppes en del mellom nåtiden i Årdal og det som skjedde i Russland før Ivan kom til Norge.

Jeg likte boka, den fanget interessen min og er godt skrevet. Litt krevende med hoppingen i tid, og slik den er bygd opp av sekvenser - det ble stedvis litt gåtefullt for meg hvordan ting egentlig henger sammen.

Jeg ser at forfatteren ble nominert til Norlis debutantpris for romanen «Over brua» som kom i 2013. Den bør jeg kanskje også lese.

søndag 2. april 2017

«Sommer uten brev» av Line Baugstø

Utgitt av Oktober forlag 2014

Det er sommer, året er 1968. Sigrids ektemann Erling har sagt opp jobben som fotograf og reist til Canada og Alaska for å leve ut drømmen om å leve i villmarka en periode. Han og Sigrid har to små døtre som Sigrid nå må ta hånd om helt alene. Og det er vanskelig uten fast jobb, hun har bare noen oppdrag som Tupperware-agent i ny og ne. Pengebeholdningen minker, bekymringene og frustrasjonen vokser, og livstegnene fra Erling uteblir. For i alle fall å bøte på døtrenes lengsel etter Erling, setter hun seg ned og skriver falske brev, slik at hun har noe å lese høyt for jentene, noe som kan holde liv i ideen om at faren tenker på dem og lengter hjem til dem.

Jeg likte denne romanen. Jeg føler frustrasjonen Sigrid lever med, kjenner den klaustrofobiske følelsen av å være fanget fordi hun ikke har egne penger, eller kan velge å følge sine drømmer, slik ektemannen kan.

Jeg har tenkt å lese fortsettelsen: «Fører av grå folkevogn, juli 1975» (2016)

tirsdag 28. mars 2017

«Tørst» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2017

Dette er den ellevte romanen om Harry Hole. Nå er han lykkelig gift med Rakel, og en vel ansett foreleser ved Politihøgskolen i Oslo. Rakels sønn Oleg er student ved samme høgskole. Alt er fryd og gammen, det eneste som kan ri Harry er angsten for å miste det gode han har oppnådd.
Men snart nok får han mer å bekymre seg om: Politiet får nemlig en sak de trenger Harry Holes assistanse til. Som i forrige bok får han opprette et lite team som jobber ved siden av den offisielle etterforskningsgruppa. Blodig blir det så det holder, siden seriemorderen denne gangen er en vampyrist, det vil si en som føler seksuell tilfredsstillelse ved å meske seg med offerets blod...

Etter å ha lest en rekke romaner om Harry Hole er man fylt med visse forventninger når man går i gang med en ny. Slik sett treffer Nesbø blink. Dette er spennende, underholdende og med flere overraskende vendepunkt.

Jeg vet at mange lesere synes Nesbøs bøker er for voldelige, og jeg ser av intervjuer med ham at han har skjønt dette nå, ønsker å ta hensyn og visstnok modererer seg. Det kan være han gjør det, men like fullt er ikke dette for de sarteste sjelene. Flere ganger underveis kan man fristes til å lese med øynene halvveis igjen for å slippe å "se" scenene for tydelig. Eller man skumleser og blar seg videre til smulere farvann. Ja, jeg innrømmer at jeg er blant leserne som skummer litt her og der.
Jeg synes Nesbø skriver godt. Persongalleriet interesserer, dialoger og miljø er til å kjenne igjen og hygge seg med. Men for meg er Nesbø på sitt beste når tempoet er satt litt ned, når han tør å dvele, reflektere.
For eksempel s 83 der Nesbø beskriver hvordan Hole fornemmer at følelsen av harmoni i livet er skjør: "Harry lyttet. Til den tynne, tynne isen over det svarte vannet under ham."
Som vanlig er det velkomne elementer av humor i boka, jeg fikk for eksempel assosiasjoner til Pondus i noen av bokas barscener. Og scenen fra forelesningssalen der Harry skal hentes inn til å arbeide med saken, minte meg om Indiana Jones-filmene. Det er gode assosiasjoner, det.

Språklig er Nesbø sikker, men stedvis kunne man jobbet mer med teksten, for eksempel for å forenkle/få det til å flyte bedre. Som f.eks. s 213: "Noen av dem hadde jobbet hele natten, og de som ikke hadde det hadde tydeligvis ikke sovet stort, de heller."
Hva med: "Noen (av dem) hadde jobbet hele natten, de andre hadde tydeligvis ikke sovet stort, de heller."
S 38: "... og da Bellman hadde tiltrådt for fire år siden, hadde det første hun hadde sagt vært at hun ville ha seg frabedt..."
Hva med: "... og da Bellmann hadde tiltrådt for fire år siden, hadde hun umiddelbart/straks gjort det klart at hun ville ha seg..." eller på en annen måte gjort setningen enklere.
Jeg vet at dette er pirk på et detaljnivå de fleste leserne gir katten i.

Alt i alt en fin leseopplevelse, og jeg håper på enda flere møter med Harry Hole.

onsdag 22. mars 2017

«Jeg er her» av Clélie Avit

Oversatt av Eve-Marie Lund
Utgitt av Aschehoug 2017

Thibault er på sykehuset fordi broren hans ligger der etter en bilulykke; han kjørte i fylla og forsårsaket at to jenter døde. Thibault er så sint på ham at han ikke vil besøke broren, stikker seg i stedet vekk mens mora er og ser til ham. Thibault tror han har havnet i trappeoppgangen, men det viser seg at han har gått feil - i stedet befinner han seg på rommet til Elsa, som ligger i koma etter ei klatreulykke. Hun lukter godt og er pen; det er helt forferdelig at hun ligger i koma og kanskje skal dø, mens den idioten av en bror kommer til å overleve, antakelig uten å ha lært noe som helst av de fatale feilene han har gjort.
Thibault kommer inn i en vane med å besøke Elsa hver gang mora er hos broren. Han liker å være hos henne, sove eller prate. Det han ikke vet er at Elsa kan høre det meste av det som foregår i rommet, og at hun begynner å sette like mye pris på visittene hans som han gjør selv...

Dette er en søt og romantisk historie. Jeg ble glad i både Elsa og Thibault, ble oppslukt og engasjert og måtte formelig sluke boka.

Språket virker noe stivt og oppstyltet, mens det andre steder virker merkelig barnslig. Det kan være originalen er sånn, eller det kan være oversettelsen.
Så stusser jeg på en ting s. 60, der Thibaults eks-kjæreste dukker opp: "Eksen min står foran meg, med pasjehåret klippet like plettfri og enda mer markert vepsetalje enn jeg husket."
Strengt tatt skulle det nok stått "plettfritt", siden det vises tilbake til håret, men det var ikke det jeg hengte meg opp i, det var ordet vepsetalje. Dette trodde jeg gikk av moten for en god stund siden? Da gikk kvinnene i kjoler og de snørte seg med korsett, noen ganger opererte man til og med ut de nederste ribbeina for at midjen skulle bli så smal som mulig - en så markert innsnevring at man liknet en veps. Jeg tviler på at Thibaults eks-kjæreste har snørt seg, men det var vel viktig å få fram at midjen var uvanlig smal.

Selv om språket var litt "rart", så likte jeg historien veldig godt og vil anbefale boka til alle som liker å koble ut med en romantisk og hyggelig historie.


tirsdag 21. mars 2017

«Den som forvolder en annens død» av Chris Tvedt

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Mikael Brenne er tilbake. Denne gangen skal han forsvare Josef Mardal, en tidligere voldsdømt som blir tiltalt for voldtekt og drap på Barbara Blomberg. Hun var Josefs litterære mentor; inspirerte og oppfordret ham til å skrive slik at han debuterte som forfatter, noe han oppnådde suksess med. Sikkert nok er Josef en mann som er i stand til å utøve vold, men hadde han virkelig noe motiv for å drepe Barbara?

Jeg har likt de tidligere bøkene om Mikael Brenne, og har i grunnen håpet det ville komme flere.

Dessverre må jeg pirke litt: Forlaget kunne gjort en bedre jobb med både språkvask og korrektur. For eksempel er jeg ikke enig i bruken av ordet "sjeldent". Om noe skjer sjelden, så skriver vi "sjelden" uten -t til slutt. "Sjeldent" ville jeg bruke på noe som er usedvanlig, og gjerne i positiv forstand, som for eksempel: "Huset hadde en sjeldent vakker hage."
S 122 står det: "De kommer sjeldent tilbake før etter to." S 94: "Mennesker er sjeldent slik..." og s 131: "Heroinister lider av kronisk pengemangel og har sjeldent utsikter til et langt liv..."

Jeg finner også en hel del sitat-tegn som vender feil vei, såpass mange at det gir inntrykk av slurv og hastverksarbeid.

Noen setninger kunne man vurdert omformulert, som s 134: "... Josef Mardal, født 30.11.1976 skulle tiltales etter straffelovens §§ 196 og 233 1. ledd, jfr. 2. ledd, for å ha voldtatt og drept Barbara Blomberg og fått riksadvokatens samtykke til det." I alle fall ville jeg satt inn et komma før riksadvokatens samtykke...

S 93 står det "... som vet når han skal sloss..."
Jeg trodde de fleste visste at det heter slåss i nåtid, og sloss i fortid.

Så er det et av bevisene i saken; sædflekken etter Josef Mardal som blir funnet på åstedet, nærmere bestemt i Barbaras hjem: s 89 blir det informert at flekken er funnet på sofaen, mens på s 226 har flekken forflyttet seg til lakenet i senga.

Jeg kunne også innvendt at oppklaringen blir noe innfløkt og usannsynlig, men spennende og fartsfylt ble den i alle fall. Og til tross for pirket, så synes jeg denne advokatkrimmen var underholdende lesning. Spesielt godt liker jeg scenene fra retten! Kommer det flere bøker med Mikael Brenne i hovedrollen, kommer jeg sannsynligvis til å lese dem også.

mandag 20. mars 2017

«Fordi du ser meg» av Jennifer Niven

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Libby er klar for livet igjen, en del kg lettere nå, etter før å ha sørget over morens død, spist og blitt så feit at hun til slutt formelig måtte skjæres løs fra huset hun bodde i og fraktes til sykehus. Nei, hun er ikke like ubegripelig diger som hun var, men hun er fortsatt stor. Og at hun er stor, kommer gjerne i veien for at folk ser personligheten hennes; hun er liksom bare "hun feite".
Jack lider av prosopagnosi - ansiktsblindhet. Han gjør hva han kan for å holde det skjult, men det holder hardt mange ganger. Som når han skal hente lillebroren i bursdag og prøver å dra med seg feil unge hjem...
Jacks overlevelsesstrategi for å bli likt er å holde seg inne med gjengen og gjøre som dem. Selv om de av og til gjør teite ting, som å kaste seg på de feite jentene i et "feite-rodeo". Slik går det til at Jack og Libby møtes: Jack kaster seg over Libby, hun slår ham ned, de havner hos rektor. Det høres ikke akkurat ut som et romantisk førstemøte, eller gjør det?

Dette er en underholdende ungdomsroman, kanskje mest for jentene.
Jeg kunne innvende at ungdommene uttrykker seg vel modent for alderen, at informasjonen om hva det innebærer å være ansiktsblind og hvordan man kan leve med det blir tværet ut, og at slutten blir vel sukkersøt. Men alt i alt en fin og engasjerende leseopplevelse, språket - som er lett og muntert - flyter godt; takk til oversetteren for bra arbeid.

Historien fortelles av Jack og Libby i hver sine kapitler.

Av samme forfatter har jeg også lest "Dager med blå himmel"; også det en ungdomsroman jeg likte.

fredag 17. mars 2017

«Du dør ikke» av Linn Strømsborg

Utgitt av Flamme forlag 2016

Eva har opplevd et anfall av panikkangst, og etter dette sliter hun. Hun går til legen med diffuse symptomer, men det blir ikke funnet noe galt med henne fysisk. Likevel frykter hun at det er noe som feiler henne, som gjør at hun en dag plutselig kommer til å dø.
Hun synes det hjelper å løpe, så løping blir det mye av. Mennesker rundt henne forsøker å nå inn til henne, men har ikke særlig suksess med det. Hvordan skal det gå med Eva? Vil hun klare å løpe fra angsten?

Denne romanen framstår som noe stillestående og med flat spenningskurve. Men jeg synes det passer - for hvor spennende tør du å leve livet, når du er knuget av angst? Romanen er velskrevet, karakterene er troverdige, og jeg lot meg engasjere.

tirsdag 14. mars 2017

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim

Utgjeven av Oktober forlag 2015

Me får ikkje veta namnet til jenta i romanen. Som trettenåring har ho sommarjobb på hotellet, kan hende er det der ho får nokre idear, eller ho har hatt dei tidlegare: Ho utviklar i alle fall ei eteforstyrring. Til slutt er det så ille med henne at ho må sendast på institusjon.

Styrken i denne romanen er korleis forfattaren greier å vera heilt på lag med denne jenta og vera heilt inne i dei forstyrra tankane hennar. Det gjer vondt å lese, for dette er heilsvart.
Lesaren finn ingen forklaring på kvifor jenta byrja å svelta seg, og kvifor ho held fram med det. Kvifor set ho den sterke vilja si på eit slikt håplaust og øydeleggjande prosjekt?

Romanen er for vaksne. Eg spør meg: Kven kan ein anbefale boka til? Ikkje dei som har ei eteforstyrring, men til dei som ynskjer å setja seg inn i korleis det kan opplevast å ha det. Om dei orkar.

«Stallo» av Stefan Spjut

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Oktober forlag 2014

Sommeren 1978: En gutt blir borte fra mora si mens de bor på ei hytte i skogen. Det mora forteller om forsvinningen blir det ikke satt lit til; skal det liksom ha vært et digert vesen som kidnappet ham?

25 år senere forsvinner nok en gutt. Susso Myrén mistenker at forsvinningen har sammenheng med observasjoner som er gjort på stedet, av en merkelig, liten kall, og setter i gang med å gjøre undersøkelser...

Dette er en spenningsroman der det overnaturlige spiller en stor rolle. Hvis du går med på at det finnes mer mellom himmel og jord enn det som enkelt kan forklares, så vil du kunne underholde deg med denne boka.
Personlig tror jeg ikke på alt mulig, men det å tenke eller forestille seg "hva hvis?" er en fascinerende innfallsvinkel, samme om man tror eller ikke. Denne romanen var spennende lenge, men mot slutten var de fleste sammenhenger kartlagt og oppsummeringen føltes som en litt lang og kjedelig transportetappe.

Men alt i alt en underholdende og annerledes spenningsroman.

lørdag 11. mars 2017

«Med Nansen mot Nordpolen : selv-anden på 86º 14' : opptegnelser fra den norske polarferd 1893-96» av Hjalmar Johansen

Utgitt av Kagge forlag 2003

Dette er Hjalmar Johansens framstilling av polarferden Nansen ledet, der målet var å nå Nordpolen. Nansen og Johansen kom så langt som til 86º 14', noe som var rekord den gangen. De hadde først reist med Fram så langt det gikk. Da Fram frøs fast i isen og de ikke kom lenger med skuta, bestemte Nansen seg for å ta med Johansen og komme seg videre ved hjelp av hundespann. De utrustet seg med blant annet proviant, våpen og kajakker. Etter å ha kommet så langt det gikk, snudde de og ønsket naturlig nok å komme hjem så fort som mulig, men ble tvunget til å overvintre på Frans Josefs land. De overlevde på dyr de greide å felle, i hovedsak isbjørn og hvalross.

Johansen skriver greit, men følelser og dramatiske øyeblikk virker redigert til et pyntelig, beskjedent bilde av komplett beherskelse; alt de opplevde tok de visst på strak arm. Hensikten har kanskje vært å gi en nøye rapport av alt som foregikk, men spesielt spennende lesning kan man vel ikke si at det er.

tirsdag 28. februar 2017

"Morgenfeber" av Péter Gárdos

Oversatt av Éva Dobos
Utgitt av Gyldendal 2016

Ungareren Miklós har overlevd krigen og oppholdet i konsentrasjonsleiren. Nå er han i Sverige på rekonvalesens, alle tennene er slått ut og røntgenbildene viser stygge flekker på lungene. Legen sier han har maksimum et halvår igjen å leve.
Men Miklós gir ikke opp. Han skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som nå etter krigen ligger innlagt på svenske sykehus. I håp om å opprette kontakt og finne en fremtid med en av dem.

Dette er en søt og rørende historie om ukuelig livsmot. Tonen er lett, fylt av håp og humør.
Romanen er basert på historien til forfatterens foreldre.

Noen småfeil har glippet i den siste korrekturen; det ødelegger ikke en fin leseopplevelse, men disse feilene kunne forlaget unngått.

søndag 26. februar 2017

"I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live" av Tom Malmquist

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Gyldendal 2016

Tom og Karin skal bli foreldre. Men da Karin legges inn på sykehuset noen uker før fødselen skulle funnet sted, er det fordi hun er blitt svært syk. Det viser seg at hun har fått akutt leukemi. Barnet - ei jente - reddes, men Karin dør, sju dager etter at jenta er født. Tom drar - utslitt etter en uke med våkenetter - hjem med den lille datteren, men uten Karin.

Idet man går i gang med denne romanen, vet man jo at det vil bli en tung leseopplevelse.Toms smertefulle og uventede tap fyller ham med sorg og smerte, og vi som leser føler med ham.
Teksten virker noe ubearbeidet og uplanlagt, det hoppes i tid; tiden føles på mange måter oppløst. Noen øyeblikk, spesielt mens Karin ligger på sykehuset og situasjonen er uavklart, føles veldig lange. Andre scener og øyeblikk virker utelatt; det kjennes som noen brikker mangler, som balansen mellom viktig og uviktig er forstyrret. Men dette passer; det gjør at alt oppleves nært og ærlig.

Romanen er blant de nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2016.

fredag 17. februar 2017

«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» av Kyrre Andreassen

Utgitt av Gyldendal 2016

Krister Larsen er elektriker, men etter at ryggen streika blir han gjennom NAV-tiltak satt til å jobbe i skolen, der han skal lære utlendinger norsk. Å finne seg til rette i en såpass annerledes arbeidshverdag, i et såpass annerledes miljø, når man i tillegg sliter med livet sitt på flere andre fronter, er ikke bare lett.

Fra før har jeg lest «Svendsens catering» av samme forfatter. Det er såpass lenge siden at jeg ikke husker så mye av den, men jeg synes å erindre at den tematisk er ganske lik denne.

Det er Krister selv som forteller, og formen er muntlig, ordrik, man kan si pratsom. Formen kan også minne om en indre monolog, der flyten ikke alltid blir så god fordi man endrer retning på setningene underveis, og pøser på med gjentakelser for å dvele eller understreke.
Kristers stemme gir meg assosiasjoner til borettslagsplager Narvestad, eller lagersjef Marve Fleksnes, eller - for de som husker - besserwisser og telefonplager Stutum. Krister er selvsikker, eller kan vi si skråsikker og litt selvgod? Han kan virke reflektert, men det er kanskje mest det at han er forberedt på å bli motsagt, og parerer eventuelle motsigelser i forkant. Alt han gjør har en grunn, en god grunn, etter som jeg forstår ham.

Jeg synes romanen var ganske underholdende, til tider lo jeg litt for meg selv av gode beskrivelser at typer og situasjoner for eksempel innen skolemiljøet. Den er også tankevekkende; jeg synes forfatteren greier å gi innsikt i mekanismene rundt aggresjon og sinne, og hvorfor det går galt når meningen er god. Som: Hvordan kan en mann som bare vil det beste for barnet sitt, komme til å såre sønnen sin på en slik måte at han sikkert vil bære det med seg hele livet?

Formen forfatteren har valgt er jeg kanskje litt mer kritisk til. Romanen kunne helt klart vært mer lettlest, med en betydelig bedre flyt, om man hadde valgt å redigere "tankestrømmen". Formen er muligens valgt slik for å gi en tydelig følelse av at vi har med en ekte person og reelle tanker å gjøre.

Romanen var nominert til P2-lytternes romanpris 2016, og Brageprisen 2016.

mandag 23. januar 2017

«Nansen og Johansen : et vintereventyr» av Klaus Rifbjerg

Oversatt av Jo Ørjasæter
Utgitt av Gyldendal 2003

Da var det tid for å hygge seg med litt polarlitteratur igjen. I denne romanen er det Hjalmar Johansen som er hovedperson.Vi stifter bekjentskap med ham først når han er i militæret, og noen tilbakeblikk er det mot barndom og ungdom. I militæret passer han godt, fysisk sterk og robust som han er. Men når en sersjant legger sin elsk på ham og muligens med litt lugubre hensikter vil hjelpe ham til en militær karriere, mister Johansen interessen for den yrkesveien.
Han er også en belest mann, med et godt hode, den i familien som har fått gå på gymnaset. Han har lest en del om Nansen; da har han kjent eventyrlysten boble. Så lykkes han i å bli tatt med på Fram på Nansens nordpolferd. Riktignok som fyrbøter; under dekk står han og skuffer kull og blir svart i ansiktet, men da Fram fryser fast i isen, blir Johansen valgt ut til å følge Nansen på ski og med hundesleder mot nordpolen. På denne ferden redder han livet til Nansen to ganger - én gang fra en mannevond isbjørn, og den andre gangen fra å drive til havs da Nansen mistet årene. Nansen viser sin takknemlighet da, i tomannssoveposen kommer de nær hverandre - sosiale skiller viskes ut, to mennesker gir seg hen til hverandre i et varmt og kjærlig møte.

Ja, Rifbjerg gir ikke kun dulgte hentydninger om at Johansen og Nansen muligens kan ha hatt et homofilt forhold - han skriver det mer i klartekst. Det er sikkert et vanlig fenomen at menn som lever avsondret fra kvinner "må" leve ut driftene sine på et eller annet vis, men er det sant at Nansen og Johansen sto i med hverandre? Har forfatteren noen som helst slags dekning for dette, lurer jeg på da. Forfatteren legger kanskje ut et spor til meg om at dette er fri fantasi, for her begår Johansen selvmord etter ferden med Nansen; ferden mot sydpolen med Roald Amundsen er helt utelatt.

Uansett får jeg lyst til å lese mer om Hjalmar Johansen.

onsdag 18. januar 2017

«Glæde» av Anna Munch

Portrett av Anna Munch
Utgitt av Gyldendal 1904

Jeg ønsket å lese denne samtidsromanen fra 1904 fordi den oppgis som selvbiografisk. Etter å ha lest Selma Lønning Aarøs roman "Hennes løgnaktige ytre" ble jeg nysgjerrig på Anna Munch; hvem og hvordan var hun? Jeg leste først "To mennesker" som skal omhandle Anna Munchs forhold (eller ikke-forhold) til Knut Hamsun.

I "Glæde" møter vi Ester, blir kjent med henne som barn først. Så gjør historien et stort hopp og vi kommer tilbake i Esters liv når hun står på spranget til å skulle skilles fra sin mann. Han nekter henne å ta datteren med seg, noe som gjør valget ekstra tungt.
Romanen framstiller Ester som en attraktiv kvinne; hun virker formelig omsvermet av menn og kunne ha giftet seg med både den ene og den andre. Men hun er ikke synderlig interessert i noen etter det havarerte ekteskapet; «Jeg kan faa hundrede 'Mandfolk'. Men hvor finder jeg et Menneske?» Så er det likevel en mann hun forelsker seg i, André, men han dør. Jeg lurer på om det er Hamsun som kan være modell for denne - i så fall kan det ja vært fin terapi for henne å ta livet av ham som romanperson? I tillegg bør nevnes at Ester er komponist og André sanger, så denne mannen sang stykker hun komponerte. Det kan jo ha vært litt artig på den måten å få mannen til å "danse etter hennes pipe"?

En kamerat av denne sangeren, Laurentius, slår hun seg etter hvert sammen med; de bor sammen uten å være gift, men også uten å dele seng, later det til. De deler derimot økonomi, en kilde til evig splid og gnag, for Laurentius har perioder da han virker manisk og bruker penger som en full sjømann. Han synes også ganske selvopptatt og umoden; når Ester blir dårlig - noe med hjertet - virker han mest bekymret for sin egen del.

Romanen framstår som noe springende; det er en del sidetemaer som kommer via personer Ester møter og som blir beskrevet og tolket. Forfatteren skifter mellom nåtid og fortid, på en måte som virker tilfeldig, som om hun ikke har merket det selv.

Det gikk tungt å lese denne romanen. Som med "To mennesker" føler jeg at Munch utelater en hel del av det mest blodfulle og dramatiske, så stoffet framstår som ganske tørt og flatt. Jeg er ferdig med Anna Munch, i alle fall for nå. Spennende å kikke inn i en tid som er forbi, og forsøke å bli kjent med et menneske som levde for lenge siden, ut fra verker hun har lagt igjen etter seg.

søndag 15. januar 2017

«Én av tusen» av Liv Eirill Evensen

Utgitt av Omnipax 2016

Mina (16) står en dag og venter på bussen. En ukjent fyr stiller seg opp foran henne og stirrer. Hva vil han? Han ser ikke ut som en tigger, er altfor fint og stilig kledd til det. Kanskje han kommer fra en religiøs sekt, og skal forsøke å omvende henne? Mens hun står og uroer seg som mest for hva mannen vil henne, gir han henne et visittkort og ber henne ringe. Senere, da Mina er kommet hjem, plukker hun opp kortet fra lomma. Det er fra et modellbyrå! Mina blir kjempeglad; dette betyr at mannen likte utseendet hennes; hun kan bli modell hvis hun vil!
Minas foreldre er skeptiske, noe som ikke overrasker spesielt; foreldre vil jo passe på ungene sine og aner farer over alt. Og Anna, Minas lillesøster som har Downs syndrom, er misunnelig; hvis Mina skal på modellbyrå, så jammen skal hun være med, noe annet er bare urettferdig!

Dette er en lettlest ungdomsroman med et tema som sikkert vil fenge jenter med tilsvarende drømmer som Mina.
Flere - både gutter og jenter - kan sikkert kjenne seg igjen i konfliktene som oppstår med et mindre søsken man må ta hensyn til, enten de har Downs eller det er andre grunner til at man må ta seg av dem.

Jeg synes boka tar opp for mange tema på den lille plassen som er til rådighet; da blir det overfladisk og jeg som leser blir ikke nevneverdig engasjert eller spent på hvordan det skal ende. En enklere handling og et noe mindre persongalleri hadde gitt rom for å gå mer i dybden, når det er et mål at boka ikke må bli for lang.

fredag 13. januar 2017

LESEÅRET 2016

I 2016 blogget jeg om 78 bøker, jeg har nok lest noen flere enn det, eksempelvis til research, generell læring og jeg vet også at det ble en del bøker jeg rett og slett ga opp å lese ferdig.

Men jeg blogger om det aller meste jeg leser, så vi kan si jeg rakk å lese 78 bøker i fjor. Jeg er meget godt fornøyd med antallet, selv om jeg ikke er så opptatt av tall og statistikk på dette området. Det går mye tid til å lese, og har man lest mye ett år, vet man at det har gått på bekostning av andre ting, som husarbeid, sosialt liv eller skriving. For 2016 kan jeg absolutt si at skrivingen har kommet i andre eller tredje rekke. Dessverre. Så hvis jeg skulle hatt noe mål for 2017 (som jeg egentlig ikke bryr meg om å ha) burde det være å bruke noe mindre tid på lesing, helst til fordel for skriving.

Det jeg har spart en del tid på, er at jeg stort sett lager enklere blogginnlegg enn jeg gjorde da jeg startet bloggen. Det har også noe med at bloggen er mest nyttig nå som en slags bokbank, det vil si at om jeg skal snakke om bøker i jobbsammenheng, så kan jeg gå til bloggen min og se hva jeg har lest og finne titler jeg ønsker å trekke fram og dele med andre. Når man har lest mye, er det vanskelig å huske alt!
Jeg har også merket at jeg - når jeg leser andres blogger - liker best de korte og poengterte omtalene, gjerne de som sier akkurat lite nok til at nysgjerrigheten pirres. Da tenker jeg at korte innlegg av flere grunner er lurest!

Jeg har ikke greid å finne noen oversikt på blogspot-statistikken som viser de mest populære innleggene for bare det siste året; statistikk man får er for siste måned, siste uke, siste dag i tillegg til totalt alle år.
Hvis jeg ser på hvilken bok som har flest treff i 2016, er det «Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg. Nummer to er «Perfekt kjemi» av Simone Elkeles. På tredjeplass ligger «Sirile gentlemen søkes» av Karen Brunk Holmqvist. Generelt er innleggene om barne- og ungdomsbøker mer lest enn innleggene om voksenbøker.

Å lese er lykke, jeg gleder meg til mange fine leseopplevelser i 2017.
Godt nytt leseår til deg også! :-)

mandag 9. januar 2017

«Rumpa til Ingvar Lykke» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Aschehoug 2016

Pauline, som fyller 15 i løpet av dagene denne boka dekker, synes det er kjempeteit når klassen får besøk av en skuespiller i forbindelse med et teaterprosjekt de har - for teater er jo bare treigt sammenliknet med film, som hun holder på med - ja, faktisk er veldig god på!
Men så dukker skuespilleren Ingvar Lykke opp, og han er alt annet enn teit. Han er mandig og moden, i en helt annen liga enn de barnslige guttene i klassen. Pauline kjenner fort at det er noe helt spesielt i lufta mellom henne og Ingvar Lykke, snart er hun kjempeforelska og gjør litt av hvert for å komme i nærheten av ham, som å svømme på Pirbadet ukristelig tidlig på morgenen, og ta jobb som teatervert der Ingvar Lykke jobber. At han er mye eldre enn henne og at det svirrer rykter om at han har dame han skal ha barn med, preller av som vann på gåsa...

Denne ungdomsromanen handler om et ganske kjent fenomen; den unge jenta som forelsker seg i en mye eldre mann, gjerne en som har et mentorforhold til henne. I denne boka er det flere av jentene i Paulines klasse som er akkurat like gærne etter Ingvar Lykke, men de gjør ikke så mye som Pauline gjør for å leve ut denne forelskelsen.

Jeg likte denne boka sånn passe. Jeg har lest noen av Grøntvedts bøker om Oda, og den kjekke tonen i fortellerstemmen her føles veldig lik Odas. Tema er jo heller ikke veldig originalt, så kanskje var det derfor jeg ikke lot meg engasjere mer. Noen scener er kostelige, sånn at man ler høyt, men mye av teksten blir som greie transportetapper der ingenting overraskende skjer. Tenk om forfatteren hadde greid å få leseren til å oppleve Paulines forelskelse for Ingvar Lykke sammen med henne? Følelsen av å sveve, følelsen av grenseløs lykke bare ved tanken på at HAN eksisterer på samme klode... Den følelsen kjente i alle fall ikke jeg, kanskje fordi forfatteren dobbeltkommuniserer til oss som leser, slik at vi skal forstå hvor lite attraktiv Ingvar Lykke egentlig er, mens Pauline hele tiden skjønner altfor lite av hva slags fyr det er hun har forelsket seg i.

Selv om jeg ikke ble bergtatt, vil jeg nok anbefale den til jenter som liker humor og romantikk. Jeg føler at målgruppa er litt yngre enn Pauline, så vil foreslå fra 12-13 årsalder.

mandag 2. januar 2017

«To mennesker» av Anna Munch

Utgitt av Biglers forlag 1897

Etter å ha lest «Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø ble jeg nysgjerrig på Anna Munch, hovedpersonen i Aarøs roman. Forfatteren Anna Munch blir framstilt som en nærmest gal forfølgerske som ble forelsket i og la seg etter Knut Hamsun. Hun skrev intense brev til ham, fulgte etter ham og tok inn på pensjonat hvor Hamsun bodde for å være i nærheten av ham. Hamsun anmeldte henne til politiet og ba dem om å mentalundersøke henne; han hevdet hun var gal. Det verserte også en del anonyme brev som beskyldte Hamsun for både det ene og det andre. Hamsun hevdet Anna Munch sto bak de injurierende skriveriene, og politiet etterforsket saken. De hadde en skriftekspert til å sammenlikne ulike skriftprøver, men kunne ikke slå fast at Anna Munch var den som sto bak de anonyme brevene. Snarere konkluderte de vel med at Hamsun mer sannsynlig var den som sto bak de anonyme skriveriene, og på dette tidspunktet bestemte Hamsun seg for å trekke anmeldelsen.

Romanen «To mennesker» skal angivelig var Annas forklaring på hva som hadde foregått mellom henne og Hamsun, et forsvar som skulle renvaske henne.
Hovedpersonen, fru Sigrid Strøm, skal være Anna selv, og forfatteren Leif Erlandsen som fru Strøm møter og blir venn med, skal være Hamsun. Forholdet mellom de to skjærer seg etter hvert fordi fruen ikke får fred for tanker hun mener hun MÅ dele med Erlandsen, tanker hun ikke kommer på å kunne snakke om mens de er sammen, så hun skriver dem ned og sender i brevs form til forfatteren. Brev hun siden angrer på at hun sendte, og som han også reagerer merkverdig og skremmende på. Nøyaktig HVA hun betror Erlandsen kommer ikke fram, men mellom linjene kan man lese at hun er betatt av ham, føler seg beslektet med ham, som en trygg bror, hun synes det er spennende og givende å samtale med ham, trives veldig godt i hans selskap og stundom kan hun kjenne en stor glede bare ved å oppholde seg i samme rom som ham. I romanen diskuterer fru Strøm med seg selv; Kan det være forelskelse hun føler? Men hun slår det fra seg. Dette hun føler er noe mer og viktigere enn en forelskelse. Følelsene er så rene og sterke, de må være hevet over det erotiske.

Uten å vite eksakt hva fru Strøm skriver i de forskjellige epistlene til Erlandsen, er det umulig å forstå hvorfor han blir så opprørt og skyver henne fra seg. Men vi får vite at Erlandsen ved en anledning kysser henne og vil komme etter henne på rommet hennes. Da låser hun døren og slipper ham ikke inn.
Så må man bare tenke sitt, og det gjør jeg. Hvis Hamsun har forstått det slik at Anna Munch var forelsket i ham, har han sikkert syntes det var litt smigrende og spennende. Det er ikke sikkert han så for seg at Anna var den han ville dele livet med, men hvorfor ikke hygge seg litt om det bød seg en anledning? Da han følte seg tilstrekkelig oppmuntret kan han ha gjort sitt framstøt, men da han så ble avvist, følte han seg lurt og ble forbannet. Og så straffet han henne for det. Anna sendte ham ildfulle brev på nytt, han må ha blitt litt forvirret - er hun, eller er hun ikke forelsket i meg? Hvis hun er så forelsket, hvorfor trekker hun seg bare unna og koketterer når vi har mulighet til å være to alene sammen? Hva er det med henne? Er hun sykelig sjenert? Er hun rett og slett en luremus, kanskje? Til slutt blir det hele ganske enkelt nok for ham, og han puffer henne vekk én gang for alle.
Det nevnes i romanen en drøm som fru Strøm hadde. Hun drømte at hun var omsvermet av en veps, den surret omkring hodet hennes. Like før den skulle stikke henne, våknet hun av drømmen, så det ble ikke noe stikk. Denne drømmen kan man jo lese symbolsk - Erlandsen var som en litt skremmende veps som svirret omkring henne, som gjorde henne litt nysgjerrig, som hun følte seg omsvermet av og som skapte spenning i tilværelsen. Men rett før han skulle stikke henne og hun ville fått kjenne hvordan stikket opplevdes, våknet hun og unnslapp.

Det er litt rart å lese denne romanen. Den ville neppe interessere noen i dag, om det hadde vært en roman gitt ut nå. Og jeg hadde nok aldri grepet til den, om det ikke var for at den etter all sannsynlighet handler om Hamsun og Anna Munch. Det er ytterst lite handling, og det er bare så forsiktig antydet hvilke følelser som raser i fru Strøm - historien oppleves som ganske flat og blodfattig. Det må bety at Anna Munch har holdt tilbake, virkelig lagt lokk på følelser og begjær jeg antar må ha vært uhyre sterkt. Det er mer spennende å fabulere om alt det usagte i historien, enn det som faktisk står.

Jeg er fortsatt nysgjerrig på hvem Anna Munch var, og har tenkt å lese en annen roman av henne, som også skal være selvbiografisk.